Ockelford, Adam
Applied musicology
Using zygonic theory to inform music education, therapy, and psychology research. 510 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 50
ISBN 978-0-19-960763-1
Gjennom de siste tiårene har det vært en voksende interesse for musikk som støttetiltak i pedagogikk, psykologi, psykisk helsevern og ulike områder av medisin, eksempelvis i pediatri og geriatri. Likevel hersker det uklarhet rundt hva «musikk som tiltak» er. Psykologisk forskning har gitt innblikk i persepsjon av musikk, og innflytelsesrike forskere som Tia DeNora har gitt rike innblikk i musikkens sosiale funksjon fra en sosiologisk synsvinkel. Likevel har et «felles språk» for å kunne fremme dialogen rundt musikkens applikasjonsområder manglet.
Adam Ockelford er professor i musikk og leder The Applied Music Research Centre ved University of Roehampton i London. I sin tidlige karriere arbeidet han i psykisk helsevern og så hvordan barn med store utviklingsforstyrrelser var i stand til å delta i musikkaktiviteter som skulle ligge langt over deres funksjonsnivå. På grunnlag av disse erfaringene utviklet han «zygonic theory»,som i boken eksemplifiseres med en rekke musikalske snutter som illustrerer hvordan musikk berører intensjonalitet og interaksjon, og hvordan musikalske sekvenser kan vekke svekkede funksjoner. Slik bygger Ockelford opp det han kaller «applied musicology» som et samlebegrep som kan vise vei til en ekte tverrfaglighet basert på musikk som fenomen.
Forfatteren går grundig til verks. Styrken i hans fremstilling er de mange musikalske eksemplene, som gjør at resonnementene i den teoritunge boken ikke blir hengende i luften. Likevel blir fremstillingen ufullstendig når målet er såpass ambisiøst og vidtfavnende som her: «Forskningen på hvordan musikk påvirker hjerne og nervesystem har gitt helt nye muligheter til å bygge en tverrfaglig forståelse av hvordan musikk kan få en ny rolle som forståelsesmodell for nye tiltak innen en rekke fagfelt som medisin, psykologi, psykisk helsevern og pedagogikk.»
Jeg mener at det svekker bokens intensjon at noen av de største forskningsområdene blir utelatt i forfatterens grundige presentasjon. Ockelford vil særlig nå dem som arbeider innen musikkopplæring, musikkpsykologi og pedagogikk, men jeg tror at hans dypdykk ville hatt større gjennomslagskraft hvis han hadde inkludert den utstrakte forskningen og empirien som allerede har skapt en ny tverrfaglig forståelse av musikkens potensial utenfor konsertsalen. Eksempelvis ville en gjennomgang av Manfred Clynes’ banebrytende forskning rundt sammenhengen mellom musikalske, emosjonelle og nevrologiske forløp belyst forfatterens ærend, slik jeg ser det. Boken vil først og fremst være for spesialiserte forskere innen musikkutdanning.
