Interessant utvikling, og takk for tips på Twitter!

En annen fordel med åpne publiseringsprosesser er at de vil redusere risikoen for seleksjonsbias (SB). SB vil fremdeles være til stede, men fjerner man fagfeller og reduserer redaktørers innflytelse, vil det være færre med forhåndsantakelser om "korrekte" funn.

Jeg kjenner ikke medisinfeltet, men innen økonomi har en meta-meta-analyse av 65 forskningstema påvist SB i 2/3 (se Doucouliagos & Stanley 2008 http://www.deakin.edu.au/buslaw/aef/workingpapers/papers/2008_06eco.pdf).

SB vil fremdeles oppstå med åpne publiseringsprosesser, men det vil nok likevel ikke være et så sterkt behov for avanserte metaregresjonsteknikker for å korrigere for SB, slik at Stanley mfl (2010 http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1198/tast.2009.08205) sitt forslag om å ta et gjennomsnitt av de 10 % mest presise estimatene blir en enkel regel alle kan benytte for å avgjøre hva forskningen har funnet.

Likevel, jeg kan forestille meg at det innen medisin finnes en rekke forskningsfelt hvor negative funn er "umulige" - for eksempel vil man ikke ved mammografi kunne påvise "anti-kreft", slik at man vil alltid finne en viss effekt av mammografi i studier av dette. Vel så kjent er funn av hjerneaktivitet hos død fisk (http://prefrontal.org/files/posters/Bennett-Salmon-2009.pdf). Positive funn vil aldri bli motveid av negative funn, og dermed vil SB alltid være tilstede (fordi ekstreme positive funn trekker i gjennomsnittet), også med en åpen publiseringsprosess.

Meta-analyse går derfor ingen usikker fremtid i møte med åpne publiseringsprosesser. Snarere tvert imot: det vil bli et større datatilfang, og dermed flere observasjoner til grunn i meta-analysene.