Andersen, Eduardo «Doddo»
Mitt Haukeland
En nær livet-opplevelse. 244 s, ill. Bergen: Spartacus, 2012. Pris NOK 399
ISBN 978-82-430-0626-3
Det som nå heter Haukeland universitetssykehus i Bergen, ble opprettet i 1912. Hundreårsjubileet i 2012 ble blant annet feiret ved at journalisten, forfatteren og musikeren Eduardo «Doddo» Andersen og fotografen Oddleiv Apneseth fikk i oppdrag å skildre sykehuset, slik dets indre liv fremstår for utenforstående. Denne boken er resultatet.
Teksten består av 20 korte, poengterte kapitler, der forfatter og fotograf er innom ulike avdelinger og aktiviteter ved sykehuset. Miljøer fra prematuravdelingen til patologisk avdeling har fått visitt. Forfatteren beskriver det han ser i et lekent og til tider underfundig språk. Små faktabokser i margen supplerer bra.
Fotografiene teller her like mye som teksten. Å fotografere en helseinstitusjon er ikke lett, det vet alle som har prøvd. Når det er selve miljøet som er temaet, må bildene finne en middelvei mellom det konkrete og det abstrakte. Den som skildrer en stemning, må dessuten vokte seg for det banale. På et sykehus er det for øvrig ofte ikke alt som bør avbildes, og det kan være personvernhensyn som må ivaretas. Fototeknisk er et sykehus alltid vanskelig for den som ønsker å fotografere i farger, fordi det er så mange slags lys, fra grelle lysrør til gamle glødelamper og solstråler fra vinduet. Øyet og hjernen prosesserer fargeforskjellene automatisk for betrakteren, slik at vi ikke legger ikke merke til dem når vi ferdes rundt i sykehuset. Men kameraet registrerer dem, ofte med et forvirrende resultat. Alt dette behersker fotograf Apneseth elegant. Både komposisjon og budskap er gjennomtenkt og konsekvent hele veien. Dessuten et ekstra pluss: Fotograf og forfatter har vært nøye med at alle de avbildede personene er nevnt ved navn. Det gir hele konseptet en større nærhet.
Et minus er layouten. Noen blanke, oransje helsider er lagt inn for å skille kapitlene. Det burde vært bilder isteden.
I denne velskrevne boken vil leseren uvegerlig hygge seg gjennom krinkelkrokene i labyrinten Haukeland, men det er alvor i hver krok. Det den utenforstående først og fremst sitter igjen med, er en forståelse, som for enkelte kanskje både er ny og overraskende, av hvor komplisert et stort universitetssykehus egentlig er, og en forståelse av at sykdomsbehandling er så mye mer enn det man umiddelbart tror. Det er så mange skjulte funksjoner som trår til hvis noe skulle gå galt. Det er samlet så mye bred kompetanse at de fleste eventualiteter kan møtes, nesten uansett hva som måtte skje. Her produseres dessuten medisinsk kunnskap.
La oss håpe at mange leser denne boken. Den er en motvekt mot oppslagene fra de tabloide og krisemaksimerende mediene som ser det som sitt samfunnsoppdrag å klage på ventelister og å lete opp mulig feilbehandling. Høyttalende politikere som har helse som merkesak, er heller ikke så mye å høre på, fordi det mange ganger mer er dem selv og deres parti saken gjelder, enn den helsetjenesten de beklager seg over. Mitt Haukeland hjelper velgerne slik at de lettere kan gjennomskue dem. Boken bør gi ettertanke hos dem som sverger til private tilbud. Hvordan er privatklinikkens annen eller tredje linje? De som heller mot det komplementære, bør lese side 207 om han som ble lam etter kiropraktorbehandling.
Kort sagt: Honnør til Haukeland!
