Roness, Atle
Å ville og våge
Psykiater og teolog. 217 s, ill. Sandnes: Commentum Forlag, 2011. Pris NOK 298
ISBN 978-82-823-30534
Atle Roness er utdannet lege og teolog. Han har vært direktør ved Modums Bads Nervesanatorium og overlege og professor i psykiatri ved Haukeland universitetssykehus. Som pensjonist ble han ordinert til prest. Nå har han skrevet en selvbiografi. Roness har levd et innholdsrikt liv, men veien fra et rikt liv til en leseverdig bok for et bredere publikum blir likevel lang.
Roness opplevde ønsket om å studere medisin som et kall fra Gud, men han kom ikke inn på studiet i Norge og ville ikke flytte utenlands, så da ble det teologistudier i stedet. Hans far gikk imidlertid inn for at sønnen skulle få oppfylt sitt kall og søkte medisinstudiet på hans vegne året etter – og han kom inn. Den unge Roness opplevde noen timers kvaler da han måtte bestemme seg for om han skulle starte på medisinstudiet eller fortsette med teologistudiene. Han valgte medisinen, men fullførte teologistudiene senere. Utenom denne situasjonen beskriver Roness ingen konflikter eller problemer i sitt liv med en fot i faget og en fot i troen. Hans valg om å bli kristen beskrives i én setning: «Jeg bestemte meg tidlig, allerede i 13-årsalderen, for å bli kristen, og siden har troen holdt.»
Boken innledes med en lang forsvarstale av de heldige helseeffektene av en kristen tro og et kristent levesett, før han går i gang med livshistorien. Roness beskriver hendelser fra sitt liv halvveis kronologisk, halvveis tematisk. Han forteller om «store og flotte opplevelser» på en refererende og uengasjerende måte. Det er rikelig med uvesentlige detaljer, f.eks. hvor mange barn søsteren har, og hva som ble hans skolelærers dødsårsak. Det hele blir dessverre kjedelig, ensformig og repeterende.
Partiene med referat fra Roness’ liv avbrytes av noe som kalles «faglige mellomspill». Her kommer Roness med betraktninger rundt ulike temaer som spenner fra mosjonens gunstige effekter til demonutdrivelse og meningen med livet. Innholdet i disse kapitlene er til tider svært banalt og selvfølgelig.
Illustrasjonene ser stort sett ut til å være hentet fra familiealbumet.
Denne boken ga meg svært lite og er et tydelig bevis på at selvbiografi er en vanskelig sjanger.
