Skirbekk, Helge
Grimen, Harald
Tillit i Norge
338 s, tab, ill. Oslo: Res Publica, 2012. Pris NOK 349
ISBN 978-82-8226-036-7
I møte med forskere og medlemmer av etikkomiteer fra land øst og sør i Europa blir de ofte overrasket over hvor stor tillit den norske befolkning og enkeltpersoner har til profesjoner, institusjoner og myndigheter.
Forfatterne har satt seg fore å reflektere over fenomenet tillit, foreslå forklaringer (s. 9) og hva det betyr for et samfunn. Initiativet til boken ble tatt av nå avdøde professor i filosofi, Harald Grimen, i samarbeid med sosiolog Helge Skirbekk, som skrev sin doktorgrad om pasienters tillit til leger. Grimen og Skirbekk har invitert ulike fagfolk fra Norden, som alle tidligere har skrevet om tillit, til å bidra til antologien. Det eneste unntaket er intervjuet med den britiske moralfilosofen Onora O’Neill, som bl.a. er kjent for boken Autonomy and trust in bioethics (2002).
Boken har ingen klar oppbygging eller struktur. Innleggene kommer hulter til bulter uten å stå i forhold til hverandre. Innholdsmessig inneholder de imidlertid tre tilnærminger. Den ene er filosofisk, i hovedsak i opposisjon til noen filosofiske grunnsyn, som Hobbes (alles kamp mot alle), Putnam/Rothstein (skepsis til stat) eller Hardin (tillit som rasjonell egeninteresse). I denne gruppen finner vi bidrag fra Olli Lagerspetz, Lars Hertzberg og Harald Grimen, som på ulike vis vektlegger samfunnsinstitusjoner, fellesverdier og avhengighetsforhold som grunnlag for hvordan mennesker kan ha tillit til hverandre, også til fremmede.
Den andre tilnærmingen er sosiologisk, i sammenlikning mellom Norge og Sicilia, mellom Norge og USA og mellom de nordiske land, men også i en studie av innføring av en ny organisasjonsmodell i helsevesenet i Norge. Blant bidragsyterne er Gunnar Skirbekk, Jakob Skjøtt-Larsen, Lars Skov Henriksen, Trygve Gulbrandsen, Dag Selle, Dag Wollebæk og Erik Oddvar Eriksen. Som forklaring for tillit peker de bl.a. på betydningen av organisasjonsliv (sivilsamfunnet), velferdsstat og kontrollmekanismer.
Den tredje tilnærmingen er gjennom drøfting av konkrete sosiale situasjoner, som reaksjonen på terrorangrepet 22. juli, skolens rolle i utviklingen av tillit og tillit i helsevesenet. Her finner vi bidrag av Dag Wollebæk m.fl., Aslaug Kristiansen og Helge Skirbekk.
Boken oppfyller sin hensikt om å reflektere over fenomenet tillit og utforske ulike forklaringer. Familien Skirbekks artikkel om tillit og mistillit i Norge og på Sicilia er antologiens beste, fordi selve sammenlikningen avdekker, ved hjelp av historiske, filosofiske, sosiologiske og rettslige perspektiver, de avgjørende forskjellene for å etablere tillit i et samfunn. De trekker for eksempel frem betydningen av allmueskolen (fra 1741), folkelige bevegelser for bekjempelse av fattigdom, klasseforskjeller, likhet for loven, åpen offentlig samtale, «en generell og generøs velferdsstat», og så godt som ingen korrupsjon.
Det er tre artikler relatert til leger og helsevesen. Eriksen analyserer innføringen av en ny organisasjonsmodell på sykehus på 1990-tallet med konstruktive forslag til hvordan man kan reparere tillit, men botemidlene er antakelig for teoretiske og rasjonelle. Artikkelen er ikke oppdatert i forhold til helseforetaksreformen som kom et tiår senere. Den blir så vidt nevnt av Skirbekk i artikkelen om pasienters tillitsforhold til helsevesen og leger, men den blir ikke analysert, og vi får da heller ingen forklaring på hvorfor folks tillit til sykehusene synker, ned til 65 % i 2011. Tillitsmandater, som Skirbekk forfekter, er ikke et virkemiddel for at helsevesenet som pålitelig organisasjon skal forbedre og fortjene tillit. I intervjuet med O’Neill uttrykkes imidlertid sterk skepsis til om helseforetaksreformer som New public management, basert på innsatsstyrt finansiering med alle sine kontrollmekanismer for målstyring og rapportering, kan fungere som en god og verditung institusjon. Som hun selv sier: «Hvorfor skal jeg anta at et kontrollsystem, som jeg ikke kan forstå og ikke kan bedømme, er til å stole på, samtidig som jeg ikke får stole på egne bedømmelser?» (s. 317). For helsevesenet er det bokens viktigste spørsmål om tillit. Men det blir stående ubesvart.
