Vegard Hodneland liker portrettet jeg har formidlet av kollega Gunnar Grøstad Johnson (1), men velger overskriften «Dårlig journalistikk» på sin kommentar. Først vil jeg takke for at han har lest, gledet seg over og brydd seg om å gi tilbakemelding på intervjuet. Ingenting gleder meg mer enn at leseren har følt seg berørt og engasjert.
Så til kritikken av min manglende rolleforståelse som journalist: Jeg er ingen journalist. Jeg er en skrivende, meningsbærende kollega som snakker med en annen kollega under den antatte forutsetning at samtalen har interesse utover det private og personlige. Tidsskriftets portrettintervjuer har som eksplisitt ambisjon å være intelligente, underholdende, opplysende samtaler mellom kolleger. Jeg liker å tenke om disse møtene som «samtaler i øyehøyde». Målet er redegjort for i en leder i Tidsskriftet (2) der det også fremgår hvilke kriterier vi legger til grunn når vi velger intervjuobjekter. Vi vil utforske og utfordre dere som besitter maktposisjoner, løfte frem de beskjedne heltene, bringe de vanvittige historiene eller rett og slett gå i dialog med dere som har ytret dere på en måte som vekker et særlig engasjement. Det aktuelle intervjuet er i sistnevnte kategori.
Det er jeg som har hovedansvaret for portrettintervjuene, som altså skrives av menige, skriveføre, dialogisk anlagte leger. Jeg har lagt vekt på å utvikle portrettene i en retning der vi synliggjør nettopp det dialogiske. Vi skal spesielt sky panegyrikk og meningsløs referering av intervjuobjektets uttalelser. Hvis poenget er å regissere seg selv uten motstand, kan jo intervjuobjektet med fordel heller skrive noe fint om seg selv.
Det er for øvrig morsomt at dette intervjuet med Grøstad Johnson har avfødt en debatt der meningene faller i to tydelige kategorier. Hodneland har mange med seg i at intervjueren burde holde meningene sine for seg selv. Like mange har ment at når en kollega med Grøstad Johnsons synspunkter får ytre seg på portrettplass, burde han i det minste blitt utfordret i større grad av intervjueren. Jeg oppsummerer foreløpig reaksjonene som en bekreftelse på at jeg har fått til omtrent det jeg håpet på.
