Staff & Øian peker på noen helt reelle utfordringer ved å gjennomføre studier der fødende kvinner randomiseres til å få perineumstøtte eller ei.
Men jeg foreslo å randomisere hele fødeavdelinger – ikke å randomisere hver enkelt fødende kvinne (1). Ved å randomisere avdelinger løses alle problemene Staff & Øian nevner. En slik studie ville i praksis vært helt lik intervensjonsstudien som allerede er gjennomført ved norske fødeavdelinger (2), bortsett fra at flere avdelinger måtte deltatt, og de måtte vært villige til å vente med å innføre tiltaket (i tilfelle de ble randomisert til kontrollgruppen).
Jeg tror, i likhet med Staff & Øian, at det er vanskelig å gjennomføre et slikt forsøk i dag, ettersom perineumstøtte er blitt standardprosedyre ved de fleste avdelingene de siste årene (3). På den annen side: Hvis det fortsatt er et betydelig potensial for forbedring ved mange avdelinger, slik Staff & Øian hevder, kan avdelingene med høy rupturfrekvens randomiseres til å innføre rutinemessig bruk av «finskegrepet», ev. andre tiltak.
Dersom det er slik at andre land vurderer å innføre perineumstøtte etter norsk modell, utfordrer jeg Staff & Øian til å være med og foreslå at dette gjøres i form av randomiserte forsøk. I land med rimelig gode fødselsregistre burde dette være relativt enkelt å få til.
Staff & Øian antyder at jeg er mer opptatt av akademisk tilfredsstillelse enn at kvinner revner under fødsel. De stiller et retorisk spørsmål og ber meg svare på det. For ordens skyld: Om en kvinne er i tvil om hun skal velge å føde på et sykehus der rupturfrekvensen er lav eller på et sykehus der frekvensen er høy, ville jeg anbefalt det første – også dersom det foregikk en randomisert studie på det andre.
Alle i Norge kan enes om Staff & Øians utfordring til norske fødeavdelinger om å få ned skadefrekvensen. Avdelingslederne rundt om i landet – og i verden for øvrig – vil spørre: Hvilke tiltak kan iverksettes hos oss for å forebygge rupturer? Hvilke strategier er effektive? Da er det langt mer enn «irriterende ikke å ha de gode studiene» (1) – det er et alvorlig klinisk problem å mangle tiltak med godt dokumentert effekt.
