Furuholmen, Dag
Sanger om liv og død 2009 – 2012
Dikt. 100 s, ill. Oslo: Eget forlag, 2012.
ISBN 978-82-998319-1-8
Det første som slo meg da jeg leste Sanger om liv og død av psykiater Dag Furuholmen, var at vi må bli flinkere til å stille spørsmål det ikke finnes svar på. Dag Furuholmen gjør det. Han skriver varmt, nært og søkende om livet selv, preget av at han selv har en alvorlig kreftdiagnose.
Til grunn for Dag Furuholmens sanger ligger en uforbeholden respekt for det dypt menneskelige i alle dets fasetter. Flere av diktene berører menneskets lengsel etter kjærlighet og akseptasjon, hvor grunnlaget legges i barndommen. Diktene spenner fra fortvilelse, sorg, glede, håp og akseptasjon.
Når jeg nå er inne i min siste fase som yrkesaktiv lege, og de siste ti årene har vært veileder for unge turnuskandidater, blir jeg mer og mer klar over hvor faktabasert vår medisinske utdanning og tradisjon er blitt.
Turnuslegene jeg har fått til «finsliping», har vært proppfulle av teoretiske kunnskaper. De har en klokketro på laboratoriesvar og de svarene avanserte undersøkelser gir dem. Jeg ser jo at bare i min tid som praktiserende lege har det diagnostiske verktøyet gjort oss i stand til å stille mye mer presise og riktige diagnoser.
Dag Furuholmen minner oss om at livet består av mer enn presise diagnoser. Han minner oss om betydningen av det helhetlige møtet med pasienten.
Og det er her Sanger om liv og død nærmest forsvarer en plass som pensumbok i medisinstudiet. Den minner oss om at det er det hele mennesket vi skal møte, med ånd, sjel og legeme, som jeg lærte i KFUM. Denne kombinasjonen av dagbok og diktsamling skrevet av en medisiner med innsideerfaring fra det vi hanskes med til daglig – liv og død, usikkerhet og tvil – er det vel verdt å bruke tid på. Forfatteren gir oss både i forordet og i kommentarer en del «anamnestiske» opplysninger, som er med på å lede tankene våre og danne bilder etter hvert som vi leser diktene.
Dette er ikke en bok man setter seg ned og leser fra perm til perm. Diktene er frie i formen med mulighet til egne fortolkninger. De illustrative bildene er alle i svart-hvitt, noen nærmest nonfigurative, og de forsterker denne effekten. Derfor kan det være nok å lese noen sider, ja kanskje bare ett dikt, om gangen.
Diktsamlingen er et vakkert supplement til andre kollegers bøker innen denne sjangeren, f.eks. Stein Husebøs Sykdom, sorg og kjærlighet (2005).
