Medisinsk direktør Jan Harald Dobloug i Gjensidige Forsikring kritiserer i Tidsskriftet nr. 3/2013 Rådet for legeetikk for ikke å ha gitt selskapet medhold i tre av i alt 14 klager på leger for det han mener er ufullstendige eller misvisende legeerklæringer (1). Han mener dette er alvorlig fordi rådets vedtak ikke kan overprøves og blir retningsgivende.
Når en lege skriver en legeerklæring, opptrer hun som sakkyndig, og rådet er selvfølgelig enig med Dobloug i at leger har et ansvar for å gi korrekte og nødvendig utdypende opplysninger slik det fremgår av Etiske regler for leger Kapittel IV (2). Rådet har presisert legens ansvar i sine årsmeldinger (2) og i Tidsskriftet (3).
Det at forsikringsselskapet har fått medhold i 11 av de 14 klagene, viser at rådet oftest har vurdert kritikken mot legene som berettiget. Av kasuistikkene som Dobloug presenterer, er bare Sak 3 gjenkjennelig. Der ble en legespesialist innklaget av forsikringsselskapet for å ha gitt en diagnose på sviktende grunnlag. Diagnosen og begrunnelsen for denne, fremgikk av en epikrise fra legespesialisten til en annen helseinstans, ikke til forsikringsselskapet. Saken ble ikke tatt opp til klagebehandling fordi rådet ikke har mandat til å ta stilling til medisinskfaglige forhold, jf. Reglement for Rådet for legeetikk §2, 2. ledd (2). De andre sakene er behandlet av rådet etter kontradiksjonsprinsippet, det vil si at både forsikringsselskapet og innklagede lege har hatt anledning til å gi sine versjoner og dokumentere sine begrunnelser. Sakene kan være langt mer omfattende og kompliserte enn kasuistikkene gir inntrykk av, og rådet har gjort sine vedtak ut fra sin vurdering om erklæringene oppfylte kravene med tanke på Etiske regler Kapittel IV ut fra den kunnskap legene hadde om pasienten på det tidspunktet erklæringen ble skrevet. Dobloug er bekymret for at rådet med sine vedtak har gitt legene for stort handlingsrom. Slike saker er imidlertid aldri like, og hver enkelt må vurderes opp mot Kapittel IV ut fra det som blir dokumentert av partene. Enkeltsaker vil derfor ikke kunne være retningsgivende for andre saker.
Legeforeningens medlemmer har gitt Rådet for legeetikk mandat til å vurdere saker opp mot Etiske regler for leger (2). I klagesaker som gjelder legeerklæringer, er det rådets oppgave å vurdere om legen har gitt de opplysningene som ut fra hennes kunnskap, er relevante og dekkende for saken, og at legeerklæring fyller formkravene som er nedfelt i Etiske regler for leger Kapittel IV (2). Hvorvidt forsikringsselskapets lege godtar innholdet i erklæringen som var utgangspunktet for klagen, er en medisinskfaglig vurdering som er rådet uvedkommende.
