«Uff, ikke snakk om det engang!» kunne mormor utbryte når ubehagelige fakta ble brakt på bane – enten det var en onkel eller en kusine som hadde gjort noe man i vår familie «bare ikke gjorde» eller det var noen ytre realiteter som ikke passet inn i hennes verdensbilde. Det å snakke om det man ikke likte, var problemet, ikke de faktiske forholdene. Denne tankegangen ser nå ut til å ha fått innpass blant politiske og byråkratiske ledere i helsevesenet. Å nevne det som ikke fungerer, blir betraktet som å «snakke ned» alle som gjør en god jobb og alt som er bra. Implikasjonen er at det er det å snakke om vanskelighetene som er problemet.
Nei, hvorfor skal vi snakke om køer, korridorpasienter, prøvesvar på avveie, fagmiljøer som smuldrer opp, begredelige forhold i psykiatrien og i sykehjemmene når vi isteden kan ha et seminar og rose hverandre for alt som er bra? Eller som mormor ville sagt: «La oss heller snakke om noe hyggelig, dere!»
