Pedersen, Noralv
Når far treng meg
Ei forteljing om pårørande i norsk eldreomsorg. 161 s. Oslo: Spartacus forlag, 2013. Pris NOK 299
ISBN 978-82-430-0760-4
Med denne boken henvender NRK-journalist Noralv Pedersen seg til oss alle, og formålet er å skape debatt. Han setter søkelyset på de pårørendes innsats i eldreomsorgen.
Pedersens utgangspunkt er farens uventede hjerneslag i forbindelse med en operasjon. Plutselig, i en alder av 76 år, blir den sterke mannen avhengig av mye hjelp og tilsyn. Moren må ta mye av omsorgen. Pedersen er en av tre sønner, men alle bor langt hjemmefra. Selv bor han 2 1/2 times kjøring fra bygda der foreldrene bor. Han er småbarnsfar, og både han og kona er i fullt arbeid. Som så mange før dem har de havnet i omsorgsspagaten.
Forfatteren tar oss gjennom sine reaksjoner og refleksjoner fra hjerneslaget oppstår til de noen år senere velger å flytte hjem, der også kona har sine foreldre. Vi blir kjent med foreldrene og barna, men forfatteren er meget nøye med ikke å trekke sine brødre og sin kone inn i historien annet enn som initialer. Vi får høre om avmakt, om lysten til å holde seg unna, om pliktfølelsen, om gleden over å komme nærmere sin far. Vi ser hvordan helsepersonell kommer til kort i den mentale omsorgen på grunn av manglende kjennskap til pasienten.
Pedersen gir også noen nokså raske riss av historien når det gjelder privat og offentlig omsorg. Referanser til fakta er listet til slutt. Han peker på kvinnefrigjøringen og urbaniseringen som to vesentlige drivkrefter mot situasjonen vi er i, uten å kritisere disse fenomenene i seg selv. Derimot mener han at den altomfattende offentlige omsorgspolitikken kan ha løftet for mange bører fra skuldrene våre og bidratt til selvrealisering som det høyeste mål for de yngre generasjonene. Kanskje mener han egentlig egoisme?
Boken burde vært en brannfakkel, men er i det minste et stearinlys. Forfatteren trår varsomt og kritiserer nesten skamfullt seg selv, enda han faktisk ser ut til å ha gjort mye i situasjonen. Det er nesten som om han ikke våger å si rett ut til oss alle at nå er det nok! Vi kan ikke lenger late som effektivisering, samhandling og enda mer penger er svaret. Vi må sette andre standarder i våre liv. I den fullstendig manglende beskrivelsen av hva situasjonen skapte av diskusjoner i ekteskapet eller med brødrene hans, blir forsiktigheten konkretisert. Kritikken rammer det store vi, og dermed ingen. I privatlivet er smidighet og forsiktighet dyder, men i offentlig debatt hadde vi kanskje trengt en slemmere journalist? Politikk er å ville: Finnes det politikere som tør dreie skuta?
Kan helsetjenesten bidra? Vi kan slutte med å holde pårørende utenfor (1) og kanskje også stille krav til dem. Og vi kan be våre middelaldrende pasienter lese denne boken – tidsnok.
