Halvorsen, Anne
Madsen, Einar Lier
Jentoft, Nina
Evaluering
Tradisjoner, praksis, mangfold. 285 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2012. Pris NOK 399
ISBN 978-82-450-1331-3
Vi har lenge hatt en situasjon der offentlig ansatte fagfolk kan ta med seg jobben over i et privat konsulentfirma, med dobbelt lønn, men dette private evalueringsmarkedet er muligens i ferd med å stagnere (1). Kanskje er det billigere – og bedre? – evalueringskompetanse på det offentlige og halvoffentlige markedet?
Denne boken er basert på noen av innleggene på Evalueringskonferansen 2011, arrangert av det norske evalueringsnettverket EVA-forum, som er organisert under Direktoratet for økonomistyring (2) og Fafo. En redaksjon på tre samfunnsvitere har gjort en god sammenskrivingsjobb, men boken bærer likevel preg av at «man tager hvad man haver». Et overordnet mål er gjennom en rekke eksempler å gi svar på hva slags evalueringskompetanse som finnes her til lands.
Evaluering er et relativt nytt fagområde i Norge, der man fremdeles søker etter de gode begrepene og metodene. Et grunnleggende spørsmål er relasjonen mellom forskning og evaluering. Er det egentlig noen forskjell? Mange av forfatterne prøver seg på denne problemstillingen, med vekslende hell. Det beste svaret kommer etter min mening i det siste kapitlet, Kvalitet og kunnskapsakkumulasjon i evaluering, av Osland og Elvebakk. De tar til orde for at evalueringsfeltet bør utvikle «funksjonelle ekvivalenter» til det normative rammeverket for forskning, i praksis særlig transparens og etterprøvbarhet. Forskning skal altså ikke være identisk med evaluering, men evalueringens kvalitet må baseres på velkjente forskningsprinsipper.
Noen kapitler fenger interessen. I sitt bidrag Evaluering av lover peker Nordrum overbevisende på at slik evaluering lett kan bli absurd: «Det bør ikke bli slik at målbarhet blir en forutsetning for lovgivning – det kan stå i veien for lover som mange ser hensiktsmessige. Det kan være at lover virker selv om ikke virkningen kan måles (s. 94).» Merk dere det, alle skapjuridiske medisinere som vil ha dokumentasjon og retningslinjer for alt.
Et annet høydepunkt: Nestor i norsk evalueringsforskning, Bergljot Baklien, skriver sammen med Astrid Skatvedt om følgeforskningens rotete roller og minner oss om at alle evalueringsforskere også er mennesker, og at det heller ikke i evalueringsjungelen finnes helt objektive sannheter.
Å skrive en bokmelding er også en evaluering, men forfatterne diskuterer ikke slike «enmannsevalueringer». Det nærmeste er nok nettopp Bakliens kapittel om følgeforskning. Men det er kanskje heller ingen av Tidsskriftets lesere som forventer at en bokanmeldelse som denne skal være objektiv og etterprøvbar?
