Saastad, Are
Feil medisin
Historien om Norges største sykehusskandale. 327 s. Oslo: Kagges forlag, 2013. Pris NOK 399
ISBN 978-82-489-1188-3
Det viktigste dokumentet med en analyse av opprettelsen av Oslo universitetssykehus er en lysbildeserie fra et konsulentfirma. Sykehusets første direktør, Siri Hatlen, fremla en plan for fremdriften av sykehusfusjonen, og i 2015 skulle hele Oslo universitetssykehus være samlet på Gaustad. Bente Mikkelsen, som ble fjernet som direktør i Helse Sør-Øst, lovet økonomisk overskudd innen 2012 som følge av sammenslåingen. Nåværende direktør, Bjørn Erikstein, klarer ikke å løse dagens enorme plassproblemer. Han planlegger «Campus Oslo» – 500 000 kvadratmeter nybygg over 1,1 km av Store Ringvei ved Rikshospitalet – en prosess som vil ta minimum 20 år. Helseminister Jonas Gahr Støre er fascinert av IT-løsninger, men angir ingen løsninger på dagens store problemer i Oslo universitetssykehus. Avgått departementsråd Anne Kari Lande Halse har nylig kommet med en ny og hittil ukjent hovedårsak til sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst i 2007. Dette feilgrepet banet vei for sykehusskandalen.
Denne situasjonen med manglende forberedelser, urealistiske forestillinger, brutte løfter og avledningsmanøvre danner rammen for Are Saastads bok. Den vil engasjere, glede eller forarge alle som er interessert i sykehusdrift. Boken er innbundet, har et godt språk og er lett å lese. Det er et register med de 274 personene som omtales. Personomtalen er beskrivende, ikke dømmende. Det er 310 referanser, og teksten er en personlig beretning etter 35 år på Gaustad og Aker som pleiemedhjelper, hjelpepleier og tillitsvalgt i Fagforbundet. Forfatteren viser stor innsikt, god hukommelse og god systematikk. I all hovedsak følger boken en tidsakse som starter med prosessen bak foretaksreformen som ble innført i 2002, og endringene i Oslo-sykehusene frem til i dag.
Med utgangspunkt i psykiatrien trekker Saastad linjer til avdelings- og sykehusledelse, departement, storting, regjering og egen fagforening.
Saastad avkler prosessen i egen fagforening og problematiserer at en rekke av hans fagforeningsvenner har fremvist ekstrem autoritetstro. Dette har relevans for Legeforeningen og mange kolleger i ledelse. Det er grunn til å spørre hvilke vurderinger Legeforeningen sentralt har gjort gjennom prosessen. Det kan virke som om det har vært viktigere å være på bølgelengde med beslutningstakerne fremfor å gi støtte til medlemmene i Oslo universitetssykehus. Det har vært skuffende å se kolleger gå inn i ledelsesposisjoner og vektlegge økonomi og driftseffektivitet mer enn humane hensyn og pasientperspektiv.
Alle som er interessert i sykehusdrift, vil finne at boken er av stor verdi. Det er en glimrende kombinasjon av personlige opplevelser, fakta og vurderinger.
