I Tidsskriftet nr. 11/2013 skriver Sigrun Møgedal om helsebistand og helseutvikling (1).
Det er blitt vanskeligere, ikke lettere, å lage global helsekunnskap og sette den ut i livet. Dialogen mellom byråkrater og fagfolk er tynnet ut, og det er mest økonomer og vennene deres som får viljen sin, og som ofte tror dette er et spørsmål om incentiver. Og kvinner fortsetter å dø til tross for den fine retorikken som skal bekjempe det.
Når de gamle koster i global helse går av her hos oss, er det nesten bare meg igjen som hever røsten for bedre faglig kvalitet på helsetjenester for de fattigste i de fattige landene. I de 20 årene jeg har vært her ved Universitetet i Oslo har vi ikke fått én eneste stilling til i global helse eller i feltet kvinners helse for den saks skyld – til tross for alle ordene.
NORAD har aldri tid til dyp faglig oppfølging. Utenriksdepartementet svarer oftest ikke på mail. Forskningsrådet snakker om vaksine. Alle er tilsynelatende svært travle. Fattigdommen, ressursmangelen og kunnskapstørken består. På landsbygda i Malawi og Gambia er det langt til kompetent livreddende hjelp for helt vanlige problemer.
Og jeg skal snart pensjoneres, jeg også. I juni hadde vi to disputaser i arbeidshelse fra Palestina, og tre disputaser – endatil av kvinner – om mødrehelse i Malawi. Er det noen interesse for dette? Ikke i stor grad i alle fall.
