Bordvik og Sundby illustrerer lederartikkelens hovedpoeng (1): Norge trenger å ta nye grep i arbeidet med helsebistand og global helse. Dagens helseutfordringer sprenger rammen for hva nasjonale helsemyndigheter, norsk utenrikspolitikk og norsk helsebistand kan mestre på hvert sitt ansvarsområde. Helsefremmende nasjonal og internasjonal politikk må ses i sammenheng og forankres bedre i kunnskap.
Sundby ser tilbake og peker på erfaringene fra universitetsmiljøet, med fragmenterte investeringer, få stillinger og svake koblingspunkter til bistand og politikk.
Bordvik ser fremover og peker på arbeidet med miljø og bærekraftig utvikling som en mulig veiviser. Begge viser til at nytenkning, læring og kunnskapsutvikling nå går på tvers av tidligere skillelinjer mellom nord og sør.
Det er ikke vanskelig å gjenkjenne bildet Sundby tegner, med personavhengighet, manglende kapasitet og rom for dialog mellom universitetsmiljøet og forvaltningen. At det ikke er stillinger reflekterer også universitetenes egne prioriteringer. Svak dialog med forvaltningen speiler søkelyset på penger mer enn på kunnskap.
Gjennom flere tiår har forskningsprogrammer, med tilstrekkelig finansiering og bredde til å stimulere kunnskaps- og kapasitetsbygging som er relevant for folkehelse internasjonalt, vært etterspurt. Viktig arbeid er gjort med universitetenes mastergrads- og doktorgradsprogrammer med internasjonale studenter. Flere runder av i hovedsak bistandsfinansierte forskningsprogrammer med begrensede midler har kommet og gått. Global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC) er siste versjon, riktignok med søkelyset på vaksine, men nå i økende grad med en bredere plattform, skapt sammen med Norsk Forum for Global Helseforskning (2). Her ligger det noe å bygge videre på som med fordel også kan omfatte forskning knyttet til global helse og utenrikspolitikk. Dette er i norsk egeninteresse og bør ikke, slik som i dag, være avhengig av bistandspenger, der målet primært er å skape resultater i land som fortsatt har store fattigdomsproblemer.
Å forstå helse som et globalt fellesgode, slik Bordvik peker på, er på mange måter fruktbart. Det har likevel vist seg vanskelig å bruke dette som driver for å overkomme de tunge egeninteressene som fastholder konfliktlinjene mellom land, både når det gjelder miljø og når det gjelder helse. Miljø er som helse helt avhengig av tverrsektorielt og mellomstatlig samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt. Det er god grunn til å følge FN-forhandlingene om bærekraftig utvikling og de nye utviklingsmålene, der man på nytt setter søkelyset på sammenhengen mellom natur, økonomi og sosial utvikling. Her ligger nye perspektiver og muligheter for gjennomslag for global helse.
