Takk til prof. Marit Halvorsen for en velskrevet og oversiktlig fremstilling.

Jeg minner om tidligere helseminister fra AP, Sylvia Brustads tordentale i Stortinget hvor hun beskyldte legene for "svik mot demokratiet" når de ikke maktet å løse lovpålagte oppgaver innenfor de budsjettene Stortinget hadde vedtatt. Det beveget Dagbladets Stein Aabø til å hylle Brustad for hennes mot til å ta et realt oppgjør med legenes maktbastioner. Ellers ble det foruroligende taust både fra fagfolkene og de øvrige politikerne.

Prof. Marit Halvorsens artikkel gir en god oversikt over problemkomplekset, men konklusjonen i siste setning er ikke ubetinget riktig, og følger ikke nødvendigvis av fremstillingen :
Det er loven, og ikke budsjettet, som skal bestemme omfanget av helsetjenesten (min utheving).
Hvis vi fjerner imperativet "skal" fra konklusjonen , slik at den lyder:
Det er loven, og ikke budsjettet, som bestemmer omfanget av helsetjenesten,
da ser vi at den blir åpenbart feil. Både loven og budsjettet er strukturelle begrensninger som bestemmer omfanget av helsetjenestene.

Å innføre imperativet "skal" for å knesette et prinsipp i denne sammenhengen, er problematisk. En bedre formulering av konklusjonen som følger av fremstillingen vil kanskje være: Når det er den lovgivende forsamlingen som også vedtar budsjettene, er det den lovgivende forsamlingens plikt å bevilge budsjetter som gjør det mulig for fagfolkene å overholde loven. Det er dette ansvarsforholdet som pulveriseres med foretaksmodellen.

Men denne konklusjonen krever at lovgiverne som bevilgende myndighet har tilstrekkelig informasjon om forventede behov og kostnader til å kunne forsikre seg om at de som bevilgende myndighet ikke bryter loven. Dette er en situasjon hvor det er mangfoldige interessekonflikter forbundet med beskrivelsene av behovene. Da handler det også om makt. Måten politikerne har valgt å løse denne situasjonen på, er altså å innføre den industrielle mål- og resultatstyringen som overordnet politisk, økonomisk og administrativ styringsideologi og metode for Norge.

Implementering av den markedsorienterte industrielle mål- og resultatstyringsmetoden gir sammenliknbare data mellom offentlig og privat virksomhet, og legger således tilrette for anbud, konkurranseutsetting og privatisering. For at dette kvasimarkedet skal fungere, må politikerne utdype og presisere "kundenes" rettigheter i lovs form, slik at "kunden fritt kan velge" hvilken leverandør i "det frie markedet" som skal oppfylle rettigheten på statens bekostning. I praksis vil det si å lovfeste mye av det prof. Marit Halvorsen henviser til som "andreordens beslutninger", som ideelt sett er en kompetanse som tilhører fagfolkenes situasjonsbestemte faglige skjønn.

I politisk praksis er altså rettsliggjøring, mål- og resultatstyring og markedsorientering elementer i samme strategi eller veivalg. Denne strategien eller veivalget skal tilpasse helsetjenestene i Norge til EUs indre marked. Men alle tre elementene i strategien virker gjensidig kostnadsdrivende og er ikke økonomisk bærekraftig. Resultatet blir nødvendigvis en dyrere og mindre omfattende helsetjeneste, med mer bruk av egenandeler og større muligheter for de velstående til å kjøpe seg privilegier gjennom private tilleggsforikringer

Svaret på utfordringene må etter min oppfatning heller være å begrense utdypningen og presiseringen av pasientrettighetene, avsverge markedsorienteringen og den kostnadsdrivende og faglig fremmedgjørende mål- og resultatstyringsideologien, og fokusere på kvalitet innenfor et forvaltningsregime. Det innebærer at politikerne skal styre mer gjennom budsjettene som de står ansvarlige for ved valg, og mindre gjennom stadig mer detaljerte rettighetslover og et ansvarspulveriserende kvasimarked som liksom "automatisk" skal balansere forholdet mellom tilbud og etterspørsel . Et slikt svar vil blant annet gjøre det enklere å plassere ansvaret for de forskjellige typer prioriteringer riktig, og tydelig for alle.