Jeg har så lenge jeg kan huske ønsket å bli lege og intet annet, og har aldri angret et øyeblikk. Det er rimelig sikkert at jeg ble påvirket av min beundring for min far, som var indremedisiner og hematolog. Det er vel neppe tilfeldig at fire av fem søsken i vår familie ble leger.
For meg har det å kunne være nyttig, både for individer og samfunn, alltid vært svært viktig. Sånn sett føler jeg meg virkelig «velsignet», fordi jeg har kunnet nå frem til og hjelpe svært mange, først på sykehus og så gjennom min legepraksis. Men ikke minst gjennom mine bøker, som over en halv million mennesker har kjøpt og lest i Norge og i over 20 land. Den direkte pasientkontakten har imidlertid hatt, og har, en helt spesiell betydning og verdi for meg.
Min personlige utvikling og modning som lege fikk mest fart under min private praksis. Jeg skjønte fort at ordet «doktor», som på latin betyr lærer, egentlig var hva det hele skulle dreie seg om for meg som lege. Mer enn å skrive ut resepter eller operere med skalpell, har min rolle blitt å lære bort, å motivere, inspirere, å nå følelser og å fungere som fødselshjelper. Pasientene går gravide med sine utfordringer og må faktisk føde selv, men jeg kan veilede, hjelpe og intervenere hvis det går riktig galt. Men jeg kan ikke overta svangerskapet og føde for dem.
Jeg har erfart hvilke fantastiske evner kroppen vår og sinnet vårt besitter og hvordan de kan bidra til helbredelse. Jeg har også forstått den fundamentale betydningen av grunnleggende livsstilsfaktorer som kosthold, mosjon, nære relasjoner, stress, søvn og sollys for å bevare eller få tilbake god helse. Helse skapes av menneskene der de bor, gjerne i samspill, men ikke av helsevesenet. Dette minner jeg meg selv på hver dag.
