Aron, Elaine N.
Særlig sensitiv
La sårbarheten bli din styrke. 288 s. Oslo: Cappelen Damm, 2013. Pris NOK 369
ISBN 978-82-02-40195-5
Hvor mange ganger er ikke nettopp dette blitt sagt om personer som lett blir engstelige, usikre og unnvikende i utfordrende og tøffe situasjoner? Hvorfor tar noen til tårene for det minste eller synes alt er farlig? Hvorfor kommer pasienter til legen om og om igjen for å prøve nye medikamenter fordi alt som blir prøvd, gir uutholdelige bivirkninger? I denne boken får vi vite at det kan skyldes at disse personene er særlig sensitive eller hypersensitive og at det forklarer deres reaksjonsmønstre.
Forfatteren Elaine N. Aron, som er jungiansk psykolog, har satt søkelyset på et viktig tema som gjelder i mellommenneskelige forhold generelt og i klinisk praksis spesielt. Hennes primære målgruppe er de hypersensitive menneskene i våre omgivelser. Hovedbudskapet til dem er: Bli fortrolig med din hypersensitivitet, som hun kaller et karaktertrekk. Se på den som en styrke fremfor å la deg knekke av opplevd svakhet.
Omtrent 15 – 20 % angis å tilhøre denne kategorien, som forfatteren inkluderer seg selv i. Disse personene er preget av kreativitet, innsikt, lidenskap og omtanke, samtidig som de lett blir introverte på grunn av frykt for overeksponering. Grad av introversjon er imidlertid avhengig av etablert tilknytningsatferd hos den enkelte. Jo tryggere tilknytning fra barndommen, desto mindre introversjon vil kunne prege vedkommende.
En nevrofysiologisk forklaring kan være at hypersensitive personer har et generelt forhøyet nivå av stresshormoner, og i så fall gir det assosiasjoner til kronisk utmattelsessyndrom som merkelig nok synes å være mer utbredt i Norge enn i andre land.
Ifølge forfatteren er det mulig å «trene» seg ut av hypersensitivitet gjennom meditasjon, sunn livsførsel, inkludert helsekost fremfor farmaka, og gå en tur fremfor å la seg rive med i opprivende situasjoner.
Denne typen innslag i boken gir den et preg av ikke å være noen typisk fagbok, til det blir det for mye anekdotisk (inkludert selvbiografisk) og «Klara Klok»-preget stoff. Det henvises stadig til forskning, men en svakhet ved boken er at den ble utgitt i 1996 og ikke har kommet i fornyet utgave. Forfatteren sier selv i et etterord at hun har vurdert behovet for en revisjon, men ved ny gjennomlesing (ca. 15 år etter den ble skrevet?) fant hun det ikke nødvendig. Likevel har hun i etterordet lagt til noen sider om nyere forskning, og etter undertegnedes mening er det en indikasjon på at en revisjon ville vært på sin plass.
De ti kapitlene er velskrevne og lettleste og kan gi nyttig informasjon til både klinikere og andre.
