Frøyset, Birgitte
Dale, Bodil Margrete
Gullaksen, Evelyn
Memento mori – husk, du skal dø
255 s, ill. Horten: Publicom forlag, 2013. Pris NOK 379
ISBN 978-82-92526-86-6
I etterkrigstiden er både forekomst og overlevelse av kreftsykdom snart tredoblet. På mange måter er kreft i ferd med å bli en kronisk sykdom. Samtidig er fortsatt kreft og død nært forbundet – kreft griper sinnet på en annen måte enn andre sykdommer. Det er neppe tilfeldig at vi har fått noen av de sterkeste pasient- og pårørendeberetningene i helselitteraturen nettopp fra de som er berørt av kreft: Regines bok av den unge kreftsyke Regine Stokke, Idas Dans av Gunnhild Corwin som levde med sin døende datter, og Veien til Karlsvogna, der journalist Jon Magnus beskriver de siste månedene med sin kreftrammede kone.
Memento mori – husk, du skal dø er skrevet av seks kvinner rammet av brystkreft. Boken er blitt til etter en idé fra Novartis og utviklet i samarbeid med Brystkreftforeningen. Hensikten er å skape større åpenhet rundt og forståelse for de kreftrammedes situasjon. Det første som slår meg, er arbeidet som er lagt i utformingen. Omslag, typografi – og ikke minst bildene – er en estetisk nytelse. Språket er enkelt og lettlest.
De seks kvinnene er lett å identifisere seg med. Det er tydeligvis lagt ned et arbeid for å finne fortellerstemmer som kan utrykke et utsnitt av de som lever med brystkreft. Både i alder og i sosial bakgrunn er de representative. Kvinnene forteller nøkternt og nært om sin situasjon, forholdet til de nærmeste, sykdom og død. Hele bokprosjektet er preget av en stor respekt for de seks kvinnene som er oppført som forfattere. Har respekten likevel vært for stor? Bildene og teksten går sammen i en helhet som er vakker og dempet, men som mangler den rå, direkte følelsen av å bli involvert, som de tre ovennevnte beretningene gir.
Styrken er at vi møter kvinner som lever i uvissheten. Vil jeg overleve? Vil jeg dø – i så fall når? Samtidig gjør et tilsynelatende fravær av en helhetlig fortellerstemme og en redaktør (i alle fall er ingen redaktør eller redigeringsaktivitet nevnt) at fortellingene etter hvert sliter noe med mangel på variasjon. De unike skjebnene og profilene blir ikke tydeliggjort, noe som blant annet skyldes at fortellingene blir presentert på omtrent samme måte. Dette fører til at en bok som i utgangspunktet skulle være en sterk opplevelse, mister noe av temperaturen underveis.
Som leser merker jeg et forløsende øyeblikk på slutten, der en av kvinnene kommer med et hjertefølt utbrudd mot de mange utsagnene om «å tape kampen mot kreften», som om kreft skulle være en konkurranse. Da stiger temperaturen og gir noe av den forløsningen og det direkte blikket inn i en menneskeskjebne som man ellers kan savne.
Uansett er boken et sterkt og viktig dokument som vil kunne gi innsikt og inspirasjon til en bred lesergruppe. Som et dokument som gir innsikt i hvordan det er å leve med kreft, hvordan det er å vite at man skal dø, men ikke når, er boken et enestående dokument. Selv om et mer aktivt arbeid med teksten ville kunne ha løftet beretningene, har boken en viktig plass som et dypdykk i hva det vil si å leve med kreft. Slik sett vil den kunne gi viktige impulser til helsearbeidere.
