Molander, Anders
Smeby, Jens-Christian
Profesjonsstudier II
183 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 339
ISBN 978-82-15-01931-4
Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som ble opprettet i 1999, har vist seg å ha livets rett. De imponerer både med sine databaser og sine publikasjoner, og med sine godt synlige medarbeidere som ofte deltar i viktige samfunnsdebatter. I 2008 utga senteret Profesjonsstudier (1), som på kort tid ble en viktig referanse for studenter og andre som er opptatt av profesjonssosiologi og profesjonsetikk. I den foreliggende boken, Profesjonsstudier II, som også er en antologi, pløyer man dypere i noen av de mest sentrale og kontroversielle profesjonsspørsmålene.
Kanskje er det flere enn meg som har stusset over at den pågående Helsetjenesteaksjonen, som sender sine varslerbrev til det norske folk om hvordan både pasienter og helsepersonell utnyttes for at helseforetakene skal sikre sin inntjening, har valgt et såpass defensivt slagord som «Ta faget tilbake!»? Hvor nyttig er det å bruke en slik krigsmetafor, der faget skal gjenerobres fra fienden «New Public Management (NPM)»? Er NPM en reell fiende som kan avlives, slik det antydes på Helsetjenesteaksjonens hjemmeside, http://helsetjenesteaksjonen.no/om-aksjonen-2/? Eller en stråmann?
Lurer du på slike ting, vil jeg anbefale statsviter Einar Øverbyes glimrende kapittel Velferdsprofesjonene i aktiviseringsstaten: en studie av ambivalente relasjoner. For Øverbye er NPM-teknikker som bl.a. mål- og resultatstyring, bestiller-utfører-modeller og konkurranseutsetting allerede på vikende front. Det nye landskapet heter kommunikativ styring og er preget av aktiv brukermedvirkning, individuelle planer og forskjellige former for «nettverksstyring» med mer eller mindre skjulte agendaer. Det er altså det motsatte av hierarkisk styring kombinert med profesjonell autonomi, som vel er det landskapet Helsetjenesteaksjonen vil gjenerobre?
Jens-Christian Smeby har skrevet et godt kapittel, Profesjon og ekspertise, der vi raskt forstår at den enkle todelingen i konkret og taus kunnskap ikke holder. Her er det flere lag og dimensjoner, for eksempel relasjonell, somatisk og kollektiv taus kunnskap. Smeby har mange treffende beskrivelser, ikke minst om leger der gode kombinasjoner av kunnskap og praktisk erfaring kan gi bra resultater. Men selv eldre, erfarne kolleger kan gjøre grove feil – deres beste skjønn var ikke godt nok.
Alle kapitlene er gode. Skulle jeg komme med en kritisk kommentar, måtte det være at jeg i Anders Molanders kapittel, Profesjonelt skjønn i velferdsstaten: mekanismer for ansvarliggjøring, savner en beskrivelse av «dobbel medikalisering». Det er en ikke uvanlig situasjon der samfunnet unnviker vanskelige administrative avgjørelser ved å forlange medisinske diagnoser, og ekspertene, i dette tilfellet legene, jatter med i stedet for å si tydelig fra at problemstillingen ikke er medisinsk.
