Kollega Ole-Erik Iversen foreslår i Tidsskriftet nr. 14/2013 (1) at man overveier faglig boikott av Kina. Grunnen er at Kina praktiserer dødsstraff, forfølgelse av regimemotstandere, manglende menneskerettigheter og deres reaksjon på tildelingen av fredsprisen i 2010. Han ser for seg at brev fra ukjente norske leger med ubegripelige navn – snille, lojale undersåtter fra en nasjon som har tildelt fredspris til en mann som ifølge Kinas lover er en forbryter – vil gjøre inntrykk i gigantimperiet. Dette kan bli gøy. Når vi er ferdig med Kina, går vi løs på Pakistan, Afghanistan, store deler av Midtøsten og Afrika – for ikke å snakke om USA, som også har horder av svin på skogen.
Hva med å protestere mot USAs dødsstraff og torturen på Guantanamo? Kongresser i USA utgår, går jeg ut fra. Mye mer nærliggende enn Kina, og mye lettere å bedømme pga. likheter i levesett og kultur. Hva med Israel som bombet i hjel 450 barn i Gaza for et par år siden? Ingen deltakelse på kongresser der! Hva med muslimske lands undertrykkelse og steining av kvinner? I demokratiet India, Kinas nabo, er det selve styresettet og svimlende klasseforskjeller som sørger for at millioner av mennesker hvert år drepes i fattigdomsrelaterte tragedier: sult, feilernæring og trivielle infeksjoner. Kina med sin autoritære styreform har vært i stand til å bringe millioner av mennesker ut av den dypeste misère.
I den beste av tenkelige verdener ville alle vært som oss. Inntil vi kommer dit, er det mange som mener at samtale er en god metode. At gode relasjoner med Kina, utveksling av mennesker begge veier, både leger og andre, direkte samtale med tusenvis av kinesere, i respekt for deres urgamle tradisjoner og moderne økonomiske mirakel, og med åpne muntlige utsagn om vårt syn på menneskerettigheter, vil være en betydelig bedre metode enn provokasjon.
