Det er med tilfredshet jeg konstaterer at mitt kommentarinnlegg har medført engasjement. Personlige, direkte kommentarer har bare vært anerkjennende for initiativets poeng og sakens viktighet. Samtidig merker jeg meg at dem som ble særlig utfordret, kollegene som tiljublet Kina for 30 – 40 år siden, forholder seg tause. Det er vel egentlig mer beklagelig enn overraskende.
De skriftlige debattinnleggene adresserer som ventet dilemmaet: Hva er den beste strategien for å bedre «den urett som blir begått»? Dialog eller konfrontasjon? Svare med samme mynt eller snu det andre kinnet til? Det blir det nok aldri enighet om. Men en bevisstgjøring og penetrasjon av problemstillingen er etter min oppfatning et gode i seg selv.
Seljelids innlegg er engasjert, friskt og poengfylt. Han fremholder at der er urett og overgrep nok i mange land, og elendighet nok til mange boikottaksjoner. Det kan selvfølgelig ikke benektes. Her kunne vi brukt «flasketuten peker på» for å velge land å boikotte. Det treffer imidlertid ikke den situasjon som er mitt utgangspunkt: nemlig når vi skal respondere på kinesiske invitasjoner som omtalt. Da kan vi knytte noen kritiske kommentarer til hvorfor vi sier nei takk. Om det er boikott eller ikke, blir et definisjonsspørsmål, men like fullt en anledning til å ytre en mening. Ingen har brakt tilstrekkelige argumenter til å få meg til endre praksis. Kinesiske invitasjoner vil fortsatt bli møtt med: «Nei takk, fordi …»
Takk for debatten.
