Marit Halvorsen tar opp viktige temaer om prioritering i politikk og i helsetjenesten. Hun slår korrekt fast at politikerne har ansvar for prioritering, og at det bør følge med bevilgninger når politikere vedtar ulike rettigheter. Så langt er vi enige. Men forslaget om å fjerne budsjettrammer, og gå over til å styre gjennom juridiske rammeverk mener jeg er udemokratisk og vil gi dårligere kvalitet. Det har tjent Norge vel at politikere vedtar rammene, mens ledere og fagpersoner i tjenesten skal få best mulig tjenester til innbyggerne for det som bevilges.

Jeg mener Halvorsen undervurderer politikernes ansvar for helheten i statens pengebruk, og overvurderer politikernes evne til å detaljregulere og kostnadsberegne tjenester på individnivå. Siden 1814 har Stortinget hatt ansvaret for statsbudsjettet i Norge. Ønske fra skattebetalerne om å ha kontroll på skattenivå går enda lenger tilbake. Mest kjent er kanskje de lange konfliktene knyttet til Magna Carta i Storbritannia for 800 år siden. At innbyggerne har kontroll på statsbudsjettet er avgjørende for å ha legitimitet for å kreve inn skatter, og for at ulike sektorer skal akseptere hvor store ressurser de er tildelt. I tillegg er kontroll med total pengebruk avgjørende for å holde lav arbeidsledighet, valuta og rente.

Når Halvorsen slår fast at "ikke budsjettet skal bestemme omfanget av helsetjenesten" så undergraver det etter mitt syn århundre gamle prinsipper om å vedta et samlet budsjett basert på prioriteringer. Hvis helse er så viktig at tjenestene skal leveres koste hva det koste vil, hvorfor skal ikke det samme gjelde minst like viktige oppgaver som skole, politi, samferdsel og forsvar. Halvorsen mener at "Størrelsen på helsetjenestens budsjett må bestemmes ut fra hvilke tjenester befolkningen tilbys og hvilken kvalitet tjenestene skal ha". I så fall gir vi Stortinget en umulig oppgave. Stortinget må da på linje med et forsikringsselskap i detalj vedta hvilke tjenester som leveres og prissette hver enkelt tjeneste slik man har forsøkt i USA med Medicare. Deretter får man ikke en budsjettramme, men et overslag. Noen deler av statsbudsjettet håndteres slik i dag, som for eksempel blåresept, sykelønn og pensjon. Men jeg vil advare mot et system hvor alle offentlige tjenester reguleres av rettigheter som gir automatiske bevilgninger. Skulle hele budsjettet håndteres som overslag, vil man først på slutten av året vite hvor mye penger som er brukt, og man må i etterkant øke skattene eller oljepengebruken.

Et system hvor alle enkelttjenester skal lovreguleres med automatiske etterbevilgninger vil gi et voldsomt byråkrati for å kostnadsberegne og vedta de ulike tjenestetilbudene, for deretter å kontrollere at tjenestene er levert i riktig omfang til riktig pris. Selv med omfattende regulering, så vil et helsesystem uten kostnadsrammer med nærmest uendelig etterspørsel kunne føre til overbehandling og mangel på helsepersonell. I tillegg vil det true hovedformålet med statsbudsjettet, nemlig å holde kontroll på totaliteten i norsk økonomi. Dårlig budsjettkontroll fører ofte til arbeidsledighet, høy rente, sosial ulikhet og industrinedleggelser som heller ikke er godt for helsa.

Jeg mener derfor at vi skal hegne om et system hvor Stortinget i hovedsak bevilger rammer til sykehus og kommuner, og lar de som er nærmest oppgavene gjøre prioriteringer. Det betyr ikke at brukerne skal være uten rettsvern eller at lokale ledere og ansatte skal være uten veiledning. Norge er blant de land i verden som bruker mest på helse- og omsorgstjenester, og jeg mener derfor at vi kan sette mål for helsetjenesten. Den skal være av god kvalitet, gi mest mulig helse for ressursene som brukes i tjenesten, og sikre likeverdig tilgang til helsetjenester uavhengig av diagnose, kjønn, bosted, personlig økonomi, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.

Selv i et rikt land som Norge vil det imidlertid ikke være mulig å etter¬komme alle ønsker om behandling, korte ventelister og kostbar medisinsk teknologi. Ressursene vil alltid være begrenset, samtidig som forventningene og mulighetene vokser hvert år. Skal vi oppnå våre grunnleggende helsepolitiske mål, må vi derfor prioritere. Prioriteringer skjer på ulike nivåer og ofte i samspill mellom flere aktører med ulike interesse- og ansvarsområder. Stortinget vedtar skattenivå, total pengebruk og fordeling mellom ulike samfunnsområder. Sentrale helsepolitiske myndigheter og forvaltning styrer de overordnede prioriteringene gjennom tilrettelegging av økonomiske, rettslige og organisatoriske rammevilkår. Samtidig har statlige fagmyndigheter et ansvar for å understøtte gode prioriteringer gjennom veiledere og retningslinjer. Retningslinjene vil kunne være til hjelp for helsepersonell slik at de kan prioritere i samsvar med gjeldende lovverk og overordnede verdier om likeverdighet i tjeneste¬tilbudet.

Norge har lang tradisjon for å jobbe systematisk med spørsmål rundt prioriteringer i helse¬tjenesten. Hvilke helsebehov som skal prioriteres har blitt grundig diskutert i to offentlige utvalg, de såkalte Lønningutvalgene. Spørsmålet om prioritering har fått ny oppmerksomhet blant annet knyttet til innføring av nye og kostbare kreftmedisiner. I kjølvannet av denne debatten nedsatte helseministeren i år et offentlig utvalg som kan utrede hvordan vi best prioriterer helsetjenestens ressurser.

Ett av hovedpunktene i mandatet er at utvalget skal foreslå konkrete prioriteringsverktøy som kan understøtte systematisk bruk av dagens prioriteringskriterier. Prioritering er et vanskelig og viktig tema, som vi må våge å ha en åpen diskusjon om. I mandatet er utvalget bedt om å sørge for bred involvering av alle relevante aktører. Klinikere, pasienter, industrien, ansatte i helsesektoren og innovasjons- og forskningsmiljøene blir involvert. Vi må alle jobbe godt sammen for å sikre gode demokratiske prosesser for prioriteringer i helsesektoren i tiden som kommer.