Rettsaken etter terrorhandlingene 22.7 11 druknet i stor grad i krangel mellom ulike psykiatere og psykologer med sterke meninger. Handlingenes ideologiske og sosiale røtter ble mindre viktig enn hvilke symptomer som støttet hvilken psykiatrisk diagnose. Heldigvis skar dommeren til slutt gjennom og trakk konklusjoner på allmennmenneskelig og juridisk grunnlag med støtte i et uttrekk av de mange konflikterende psykiatriske utsagn.

Professorene Alv A Dahl og Ulrik F Malt har fortsatt diskusjonen utenfor rettsalen, blant annet i Tidsskriftet (1-3).

Hvem bruker hvilke diagnosekriterier riktigst? Er diagnosesystemet ICD 10 bedre eller dårligere enn DSM IV? Hvilke diagnostiske intervjuer bør brukes hvorledes? Det er med en synkende følelse jeg har fulgt debatten. Psykiatrien fremstår som retthaversk og firkantet langt ut over det rimelige. Diagnoser er ikke sannheter. De aktuelle psykiatriske diagnosene er begreper som først og fremst sikrer at psykiatrisk forskning og behandling kan avgrense ulike tilstander på en reliabel måte. Men verken genetisk forskning, nevrobiologiske forskning eller psykologiske forskning støtter at de diagnosene som er aktuelle her, svarer til sykdomsenheter med separat patogenese og entydig alvorlighet. Tvert imot er det økende klart at vi står overfor dimensjoner og overlappende fenomener. Det er nyttig å ha kriterier og diagnoser som sikrer samhandling og øker sjansene for læring og metodeutvikling. Men diagnosene har begrenset verdi for forståelsen av en person uten samtidige kvalitative og fenomenologiske undersøkelser av tanker og følelser.

Diagnosene bør derfor ikke alene brukes til å bedømme om en person bør ses som ansvarlig for sine handlinger. Det er dypt menneskelig å mene at personer kan domineres av sykelige prosesser slik at han eller hun ikke kan dømmes og fengsles. Men diagnosene i seg selv har for begrenset utsagnskraft (4).

Som flere har påpekt: Norge bør endre sin rettspsykiatriske tradisjon hvor tilregnelighet bedømmes etter såkalt medisinsk prinsipp. Dersom gjerningspersonen er psykotisk er han eller hun per definisjon utilregnelig og kan ikke straffes. De fleste land rundt oss følger et såkalt blandet eller psykologisk prinsipp hvor tilregneligheten bedømmes ut fra om det er en sammenheng mellom psykosesymptomene og handlingen på en slik måte at handlingene er dominert av imperative eller realitetsbristende forestillinger. I alle fall bør den ørkesløse og nokså deprimerende debatten mellom retthaverske professorer - nåværende og tidligere - så langt mulig henvises til private fora.

Litteratur

1. Dahl AA. Erklæringer og dom i 22. juli-saken - hva kan vi lære? Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1289-90.

2. Malt UM. Diagnoser og 22. juli-saken. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 13; 1795

3. Dahl AA svarer. Tidskrift Nor Legeforen 2013; 133: 1795

4. Rosenquist R. Utilregnelighetsreglen - moden for revisjon. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 843-4