Gjertsen, Per-Åge
De usynlige barna
260 s, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2013. Pris NOK 399
ISBN 978-82-450-1167-8
Per-Åge Gjertsen er cand.polit. og førstelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har tidligere skrevet bøker om barnevern og sosialpedagogikk (1, 2). Hensikten med denne boken er å skape bred forståelse blant de profesjonelle i bl.a. helsetjeneste, barnevern og undervisningssektor av hvordan barn har det når de viktige voksne ikke ser at de har det vanskelig, og hvilke konsekvenser dette får. Og, ikke minst, at det er mulig å gjøre noe for dem.
Første del er innledende teori om kunnskapsgrunnlag, -utvikling og -forståelse, så presenteres fem ulike historier om oppvekst som «usynlig barn» og til slutt kommer en refleksjonsdel. I de innledende teorikapitlene refererer forfatter relevante sosiologiske og psykologiske teorier som han så bruker til å reflektere over de fem historiene.
De fem utviklingshistoriene forteller om skole og offentlig omsorg som administrerer, men som i liten grad ser det enkelte barns særegne situasjon og behov. Hver historie er utgangspunkt for diskusjon av et tema: barn som pårørende, når barneomsorgen svikter, når skolen svikter, de ensomme og sjenerte barna og enslige, mindreårige flyktninger. Informantene har fortalt historiene til forfatteren fordi de ønsker at barn skal sikres bedre vilkår enn de har fått.
Boken dekker sentrale områder av barneomsorgen med kunnskapsgrunnlag og anvisning av hva disse barna trenger. Den er oversiktlig redigert og språket flyter lett. Referanselisten inneholder sentrale internasjonale navn og er en fyldig presentasjon av norsk forskning, evalueringsrapporter, fagbøker og populærvitenskap på feltet. Men er dette en systematisk rapport fra en intervjustudie eller en fagbok med kliniske vignetter? Oppbygningen er rapportmessig, og det kan bli noe gjentakelse mellom teoriavsnittene som gjør den tung å lese. Det er imidlertid en nyttig bok for leger som er opptatt av barn, slik som fastleger, skole- og helsestasjonsleger, pediatere og barne- og ungdomspsykiatere. Den bør ikke nødvendigvis leses fra perm til perm, men være tilgjengelig når man sitter med kliniske problemstillinger som er illustrert i historiene. Da kan man begynne der – og så gradvis lese seg videre over i teorien. På den måten kan den bli et viktig redskap for å utvide vår forståelse.
