Hellan, Turid
Språk og dysleksi
344 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2012. Pris NOK 490
ISBN 978-82-450-0845-6
Utgangspunktet for boken er forelesninger som forfatteren, som er professor i logopedi ved Universitetet i Bergen, har gitt for mastergradsstudenter i logopedi. Jeg fant ingen eksplisitt angivelse av målgruppen, men antar at pedagoger og studenter i pedagogikk er ment som hovedmålgruppe. Selv om jeg forsker på språkpatologi, har jeg verken nevneverdig klinisk erfaring eller forskningserfaring med dysleksi. Derfor var forespørselen om å anmelde denne boken en velkommen anledning til å øke kunnskapen.
Forfatteren angir «tre søyler» for boken: en beskrivelse av nasjonal og internasjonal forskning på dysleksi, fire kasus som eksemplifiserer stoffet, og resultatene fra forfatterens studie Ut med språket – en longitudinell studie av 120 barn med risiko for å utvikle dysleksi. De første av de i alt 12 frittstående kapitlene handler om å beskrive bakgrunnen (hovedtemaet: innføring i språkutvikling hos barn, historisk perspektiv) og å definere og avgrense, henholdsvis innordne, dysleksi i forhold til såkalte spesifikke språkvansker og matematikkvansker. Videre finner man et kapittel om dysleksi og flerspråklighet og et om fire faglige innfallsvinkler (biologisk, kognitivt, symptom, miljø). Deretter følger kapitlene Effektstudier, Utredning av språk og dysleksi og så Tiltak og rettigheter. For meg er det noe underlig at presentasjonen av kunnskapsbasis for tiltak og selve tiltakene dermed er delt opp i to kapitler, mens diagnostikken blir omtalt mellom dem. I de to siste kapitlene setter forfatteren dysleksi i et livsløpsperspektiv i forhold til ulike livsfaser og personlige erfaringer.
Boken lærte meg mye jeg ikke visste om dysleksi, og slik sett er den en grei innføring i emnet. Når det gjelder presentasjon av forskningsfeltet, savner jeg dog en mer analyserende og tolkende fremstilling. Gjentatte ganger ramses forskningsresultater opp, men de blir i mindre grad drøftet eller brukt som ledd i en argumentasjon. Når forfatteren med rette poengterer at en nøye definisjon av dysleksi er viktig, ikke minst i forskningssammenheng, er det et savn når resultater blir presentert uten at det kommer frem hvordan forskerne definerte dysleksi, eller hva som var inklusjonskriteriene.
Jeg kan ikke anbefale å lese boken fra begynnelse til slutt – det syntes jeg rett og slett var slitsomt, først og fremst fordi det er altfor mange gjentakelser. Når man om og om igjen får forklart hva slags studie Ut med språket er, eller at norsk skriftspråk har en semitransparent ortografi, mister man leselysten. For en leserskare som vil lese kapitlene enkeltvis, kan det fungere bra, men jeg tror at en mer gjennomredigert versjon uten unødige gjentakelser kunne fristet flere til å lese.
