Taylor, Michael Alan
Hippocrates cried
The decline of American psychiatry. 272 s. Oxford: Oxford University Press, 2013. Pris GBP 23
ISBN 978-0-19-994806-2
Forfatteren er psykiater, men beskriver seg som nevropsykiater. Han har, siden han var ferdig utdannet som lege i 1965, arbeidet som kliniker og forsker ved flere amerikanske, akademiske institusjoner. I denne boken henvender han seg i første rekke til sine kolleger i USA, men alle med tilknytning til psykiatrien vil kunne lese den med et visst utbytte.
Taylor mener åpenbart at alle psykiske lidelser er uttrykk for hjernesykdommer og at psykiatrien burde integreres i nevrologien. I sin beretning om psykiatrien gjennom de siste 40 – 50 årene går han særlig til angrep på psykoanalysen, medisinalindustrien og de nyere DSM-klassifikasjonene. Fortellingen om de siste årtienes amerikanske psykiatri er ispedd personlige opplevelser og sykehistorier der pasienter med en psykiatrisk diagnose egentlig var nevrologiske kasus. Den feilaktige diagnostikken skyldes i stor utstrekning manglende nevrologisk undersøkelse og diagnosemanualen DSM. Denne kokebokdiagnostikken, hvor man teller opp antall kriterier for å stille en diagnose, har ført til at leger i utdanning og ferdige psykiatere ikke setter seg inn i den rike psykopatologiske litteraturen som er utforsket tidligere av fremtredende psykiatere. Dessuten bruker man for lite EEG og CT i diagnostikken. Behandlingen er også blitt dårligere de siste tiårene, for den ofte er overlatt til primærleger, psykologer, sosionomer og sykepleiere.
Fortsatt henger psykoanalytisk tankegods igjen i undervisningsprogrammer, og på grunn av den massive reklamen fra medisinalindustrien bruker psykiatere de nyere SSRI-medikamentene i stor skala der «gamle» trisykliske antidepressiver som er langt billigere, ville gjort samme nytte. Det eneste som skiller de eldre fra de nyere, er bivirkningsprofilen. Det samme gjelder antipsykotiske medikamenter, der de nyere ikke er bedre enn de klassiske fra midten av 1950 – 60-årene. Endelig bruker man for lite elektrokonvulsiv behandling (ECT).
Forfatteren har en rekke gode argumenter, men overdriver til dels voldsomt. Den største svakheten som irriterer anmelderen, er den direkte feilaktige fremstillingen av amerikansk psykiatrisk historie. Man kan få inntrykk av at psykoanalysen har dominert amerikansk psykiatri fra 1930-årene, noe som ikke er riktig. Helt frem til 1940-årene var det den somatisk orienterte asylpsykiatrien som var toneangivende i Amerika. Det var først etter siste verdenskrig at psykoanalysen mer og mer vant frem og nådde sitt høydepunkt i 1950 – 60-årene, med en stadig tilbakegang fra 1970-årene. Ingen psykiater kunne bli sjef for en prestisjefylt psykiatrisk institusjon i 1960-årene uten å være psykoanalytiker. I dag er disse stillingene overtatt av biologisk orienterte psykiatere med bakgrunn i farmakologi, biokjemi, nevrologi og hjernebildediagnostikk. Den brede kliniske bakgrunnen som kunne være ønskelig for ledere av slike institusjoner, finnes ikke. Jeg hadde ventet at forfatteren hadde fortalt også den historien.
