Med bakgrunn i at Food and Drug Administration i USA har klassifisert elektrokonvulsiv terapi (ECT) som en høyrisikometode, maner psykolog Roar Fosse i Tidsskriftet nr. 18/2013 til forsiktighet ved bruk av elektrokonvulsiv terapi også i Norge (1).
Elektrokonvulsiv terapi er en akseptert behandlingsmetode for alvorlig depresjon der annen behandling ikke har ført frem. Det er imidlertid problematisk at virkningsmekanismen ikke kan forklares, og at bivirkningene, særlig hukommelsessvikten, kan være plagsom og langvarig.
Moksnes og medarbeidere (2) har kartlagt bruken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål i perioden 1988 – 2002, og de fant betydelig økning. De viser også til studier som viste at diagnosen kun forklarte 10 % av variasjonen i bruken. Psykiaterens kjønn, opplæring og kliniske orientering var viktigere. Innleggelsesrater, profesjonelle holdninger og pasientflyt predikerte mange av variasjonene sykehusene imellom (3 – 5).
I retningslinjer fra National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE) (6) peker man på at det er sprikende opplysninger om alvorligheten av bivirkningene. I en britisk metaundersøkelse, med pasienterfaringer basert på 35 brukerundersøkelser (7), konkluderer man med: Omtrent en tredel av pasientene rapporterer om hukommelsesproblemer etter elektrokonvulsiv terapi. Rutinemessig nevropsykologisk testing fanger ikke opp den type hukommelsessvikt pasientene klager over, og brukertilfredshet med elektrokonvulsiv terapi avhenger betydelig av måten spørsmålene stilles på.
Det virker ikke som om noen er uenig i den formelt strenge indikasjonen for bruken, men er det praktiske bruksområdet likevel i ferd med å utvides? Jeg blir bekymret når jeg hører at pasienter med stemningssvingninger som ledd i personlighetsforstyrrelser får elektrokonvulsiv terapi, at man praktiserer vedlikeholdsbruk, at pasienter som selv ønsker elektrokonvulsiv terapi, får det, selv om indikasjonen mangler, og at det gis mot pasientens vilje på «vital indikasjon».
Norsk pasientskadeerstatning (NPE) opplyser at fra 2003 og frem til i dag har de fattet i alt 54 vedtak som gjelder elektrosjokkbehandling: sju medhold og 47 avslag. Medholdssakene dreier seg mest om varig kognitiv skade, hukommelsesplager og blodpropp som følge av at det enten ble utført for mange behandlinger, eller at det ikke var indikasjon for behandlingen. Avslagene er begrunnet med at det ikke er noen sammenheng mellom behandlingen og skaden pasienten mener å ha fått, eller at pasientens plager er en kjent komplikasjon (seniorrådgiver Sølvi Flåte i Norsk pasientskadeerstatning, personlig meddelelse).
Etter min mening bør vi sette et skarpere søkelys på bruk av elektrokonvulsiv terapi i Norge. Man bør føre en samlet oversikt over indikasjon og bruk. Bivirkningene bør registreres systematisk, slik det skjer med medikamentell behandling. Man bør gjennomføre brukerundersøkelser og «benchmarking». Jeg stoler på at Helsedirektoratet greier å gjøre en god kunnskapsoppsummering, men utfordringen er å utvikle et helsepolitisk syn på bruken i Norge, slik man har gjort med bruk av tvang.
