Eidsvåg, Inge
Men livet lever
Om aldringens forunderligheter, vemod og gleder. 250 s. Oslo: Cappelen Damm, 2013. Pris NOK 389
ISBN 978-82-02-42299-8
Denne oversikten over synet på alderdommen og holdningen til gamle mennesker fra antikken og frem til i dag viser at det til tider har eksistert et positivt syn på å bli gammel, mens det til andre tider har vært en negativ oppfatning av tilstanden.
Forfatteren benytter seg av et imponerende antall uttalelser og sitater fra kjente filosofer, historikere, diktere og vismenn som beskriver hvordan økonomi, kulturelle og sosiale forhold, alderssammensetning og teknologiutvikling har påvirket gamle menneskers status. Temaet «alderdom» har skapt heftig debatt gjennom historien. I antikken sto f.eks. Platon og hans elev Aristoteles for forskjellig syn på hvordan alderen påvirker nytteverdien av et menneske. Platon mente at det er menneskets karakter som teller, ikke alderen. Aristoteles derimot lovpriste ungdommens fortreffelighet.
Først i det 20. århundre, med stigende levealder, er det blitt økt oppmerksomhet omkring alderdommens muligheter og ressurser, men det negative synet på de gamle er seiglivet. Knut Hamsun tilba ungdommen og snakket negativt om de gamle nesten hele sitt liv. At han produserte mange av sine beste bøker da han var over 80 år, ble et kraftig indisium på at han kanskje burde ha moderert seg en smule tidligere i livet.
Eidsvåg påpeker at det ikke gir status å være gammel. Lover, regler og praksis i Norge blokkerer eldre menneskers livsutfoldelse og fører til at mange gamle blir inaktive. Dette bør endres. Praktiske erfaringer fra arbeidslivet og moderne vitenskap taler til fordel for Platons syn. Det er menneskenes egenskaper som teller, ikke kronologisk alder.
Boken er i stor grad preget av biografiske innslag fra forfatterens liv. Han viser til «klodens» kritiske tilstand hvor mangelen på nødvendig politisk handling, uheldig kløft mellom fattig og rik og inhuman behandling av innvandrere og andre vanskeligstilte grupper, er påtrengende. I hans etterlysning av sterkere engasjement for endring setter han også søkelyset på hvordan vi eldre bidrar til å forbedre våre samfunn og fremtid. Han stiller spørsmålet om vi i altfor stor grad tenker på oss selv og svikter kommende generasjoner.
I den siste delen gir forfatteren oss råd om hva som kan gjøre våre liv rikere. Som ellers i boken bruker han kjente filosofer og diktere som hjelpere – en kombinasjon som fungerer godt. Boken avsluttes med korte utdrag fra poesiens verden, bl.a. av Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun og Vargas Llosa.
Jeg anbefaler boken på det varmeste, og den passer for alle.
