Larsen, Peter
Ibsen og fotografene
1800-tallets visuelle kultur. 239 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 349
ISBN 978-82-15-02015-0
Er det ingen grense for hvilke prosjekter som skal settes i gang i Henrik Ibsens navn? Nå foreligger en bok med tittelen Ibsen og fotografene, en gjennomgang av de ca. 100 fotografiene som finnes av dikteren. Men boken er langt mer interessant enn som så. Forfatteren Peter Larsen, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, har favnet det som i undertittelen kalles 1800-tallets visuelle kultur. Det omfatter både den kulturhistoriske og fotohistoriske sammenhengen bildene ble til i. Det er blitt en utmerket bok.
De første fotografiene av Ibsen byr på flere problemer. De er alle tatt tidlig i 1860-årene, men noen eksakt datering er vanskelig, og også ellers er det mye uklart ved dem. Det aller første er tilskrevet Edvard Larssen (1840 – 94), og det oppsummeres slik: «Til sjuende og sist må vi bare konstatere at historien om Ibsen og fotografene begynner med en fotograf som stort sett ikke fotograferte, og med et bilde han kanskje ikke har tatt» (s. 21). Fotografen av det andre bildet skal være Peter Petersen (1835 – 94). Man trodde lenge at dette fotografiet var forsvunnet, slik jeg selv har angitt det i en artikkel i Tidsskriftet med opplysninger fra «Hundreårsutgavens» bildebind (1). Men så viser det seg at fotografiet finnes likevel. Det ble funnet i Riksarkivet og nevnt første gang av medisineren Otto Lous Mohr i 1953 (s. 22). Det tredje Ibsen-portrettet er trolig tatt av Daniel Georg Nyblinn (1826 – 1910). Larsen skriver: «Det er like mange mysterier knyttet til dette bildet som til de to andre tidligere Ibsen-portrettene» (s. 31). Dette fotografiet er spesielt interessant. Ibsen sitter i Napoleons-positur, jakken har huller på skulderen, og skjortemansjetten er loslitt. Men selv om det var slik fatt med Ibsen i 30-årsalderen, gikk han altså likevel til fotografen.
De siste portrettfotografiene som ble tatt av Ibsen, var et par stereografier i 1905 på oppdrag fra det amerikanske firmaet Underwood & Underwood. Jeg har hatt et anstrengt forhold til disse bildene, fordi de skal ha blitt tatt av en utenlandsk turist eller journalist som trengte seg inn i den syke Ibsens leilighet. Ut fra Ibsens bistre uttrykk er det lett å tro at det kan ha vært slik. Men Larsen mener at det ikke var tale om noen inntrenger, men et opptak som var avtalt på forhånd (s. 165, 224).
Larsens bok preges av et solid arbeid med kildene. Notene dekker 13 tettskrevne sider. Men skjønnhetsfeil finnes. Han skriver at Ibsen etter sykdommen våren 1900 måtte oppgi sin daglige spasertur til Grand Café. «I stedet ble det en tur i hestevogn sammen med en lege.» (s. 180). Det er riktig at fotografen Anders Beer Wilse (1865 – 1949) hevdet dette i en minnebok over 40 år senere. Men så vidt jeg vet, finnes ingen dokumentasjon for at en lege fulgte Ibsen på disse turene. Trolig var det Ibsens trofaste massør, Arnt Dehli, som bisto dikteren (2).
