Fugelli, Per
Journalen
272 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 349
ISBN 978-82-15-02238-3
Målgruppen er alle som er interessert i helse og helsepolitikk, og det er vel de fleste av oss. Per Fugelli leverer varene i kjent stil med friske fraspark, filosofiske betraktninger og ikke minst godt humør. Som han skriver i sitt forord, hyller han «sykdom som helsekilde», og innholdet beviser den teorien. For de som har hatt gleden av å høre og lese Per Fugelli tidligere, er det ikke banebrytende nytt innhold, men den originale formen med én «personlig» og én «medisinsk» journal gjør at leseren, og særlig leger, blir utfordret til refleksjon.
Temaet er i utgangspunktet dystert med nedtegnelser knyttet til et alvorlig sykdomsforløp. Likevel er det en vilter og leken bok. Etter et kort forord får vi ta del i Fugellis «personlige journal» gjennom flere år med kreftsykdom. Dagboken viser oss stort og smått i pasientens liv, tanker og meninger fra mai 2010 til mars 2013.
Forfatteren legger ikke fingrene imellom når det gjelder sine politiske standpunkter, enten det gjelder terrorangrep, FrP, frihetsbegrepet eller samfunnets behandling av romfolk. Ikke alle vil være enig i alle påstandene, men det er heller ikke forfatterens hensikt. Det sentrale, slik jeg leste det, er at summen av enkelthistoriene og meningsytringene blir en ideologisk helhet som vi alle burde reflektere over. I god, sokratisk ånd deler forfatteren av sin erfaring ved å få oss til å tenke og stille spørsmål selv.
For leger som leser denne teksten, er kanskje det mest spennende virkemidlet når man etter litt over 200 sider med sprudlende lesning i den personlige journalen kommer over i den medisinske delen. Der kan man lese nedtegnelser av legekunst på høyt nivå. En del av meg er stolt over alt de fantastiske kreftlegene har fått til, en annen del av meg humrer over alt det andre hos pasienten kreftlegene har oversett. Pasientens håp, gleder og sorger blir kort oppsummert slik: «Sosialt: Gift, to voksne barn. Professor i sosialmedisin.»
Per Fugelli er ingen typisk pasient når han deltar i TV-debatter eller holder foredrag for Arbeiderpartiet. Han har likevel til felles med alle andre pasienter at hans liv dreier seg om så mye mer enn størrelsen på en metastasesuspekt lesjon eller andre diagnostiske funn.
Boken inneholder ikke ny kunnskap, men den minner oss på at vår oppgave i møte med en pasient er mer enn bare tekniske undersøkelser og behandling. Vi må ha en helsetjeneste som ikke bare er flink, men også snill. Samfunnet må være raust, og menneskene er en flokk som gir hverandre frihet.
