I en leder i Tidsskriftet nr. 19/2013 beskriver Eivind Meland en eksistensiell side ved det senmoderne mennesket: hangen til alternative livssyn (1). Det går tilsynelatende ikke an å forene oppfatningen av eget selv med utenverdenens uten at resultatet blir de fenomenene som forfatteren påpeker, symptomer i tiden. Det er ikke mulig på forhånd å vite hva som ligger bak et symptom.
I denne sammenhengen er det eksistensielle spørsmålet, som ikke kan stilles i bero, «Hvem er jeg?». Haugsgjerd mente at det på et slikt spørsmål finnes et svar, nemlig at jeg som menneske ønsker meg mer enn jeg kan få, og engster meg fordi jeg vet jeg skal dø. Den som ikke kan stå i en slik selvoppfatning, benekter realitetene (2).
Menneskets visshet om og angst for døden som realitet, og som motpol til gleden ved å være til, kan bli drivkraften via kjente psykiske prosesser og mekanismer. På denne bakgrunnen kan nyreligiøsiteten representere et dyptfølt behov hos mennesket til å forklare «det magiske» ved alt værende, ved all eksistens!
