Jeg er medforfatter på innlegget til Aavitsland et al, 12.11.2013 i denne debattråden. Det er for meg uforståelig at kollega Ulvestad kan ha lest dette innlegget på den måten han gir uttrykk for, i sitt innlegg 14.11.2013. Jeg siterer:
"En slik vei pekes for så vidt også ut av Preben Aavitsland og medforfattere. Men for dem er medisinens faginterne utfordringer åpenbart av relativt underordnet betydning. Slik de ser det er medisinens borrelioseproblem skapt av fageksterne krefter og vil forsvinne med dem."

Det virker for meg som om Ulvestad, i sin kommentar, blander inn en kronikk skrevet av Preben Aavitsland på NRK-Ytring 10.5.2013, "En epidemi av borreliose?" I innlegget jeg er medforfatter av, omtales ikke debatten om hvorvidt "borreliose-epidemien" er reell eller skapt av medier, alternative leger eller aktivister. Det vårt innlegg handlet om var primært vitenskapeligheten og forsvarligheten ved den utredning og behandling som alternative behandlere, som biologene Laane&Mysterud og legen Rolf Luneng, i full offentlighet har gitt pasienter med mistenkt kronisk aktiv borreliose.

Jeg kan ikke se at Ulvestad egentlig forholder seg til denne problemstillingen, heller ikke i sine oppfølgende innlegg. Jeg var (som mine medforfattere) opptatt av at vi i vårt innlegg skulle tilkjennegi ydmykhet på "skolemedisinens" vegne, aksept for at dagens metoder er ufullkomne og åpenhet for at framtidens kunnskap kan bli en annen enn den vi har idag. Men uansett hvor åpen og undrende man er - så tar jeg for gitt at også Ulvestad mener det finnes en slags grense et sted, en terskel man må over, mtp. vitenskapelig tilnærming og forsvarlighet i møtet med enkeltpasienter. Gitt det vi hittil har fått kunnskap om vedr. biologenes diagnostikk og praksisen ved Norsk Borreliosesenter - hvordan skal helsemyndigheter og fagmiljø møte dette, om ikke med en "steil front"?

Ulvestad avslutter med at "jeg tror neppe vi når dit ved å stikke hodet i sanden og insistere på at Jorden er flat." Enig - men hvem har egentlig foreslått å stikke hodet i sanden? Det jeg synes, og som jeg oppfatter at er rådende holdning i Norges og verdens legemiljøer vedr. problemstillingen kronisk aktiv borreliose, er at Jordas fasong bør bestemmes ut fra vitenskapelige undersøkelser, ikke fastlåste fordommer. Det påfallende i borreliosedebatten er ikke manglende åpenhet/undring hos "skolemedisinerne", men tvert om at så mange av de "alternative" synes å ha bestemt seg for hva som er sant - uten å ha overbevisende faglig grunnlag for det.

Mysterud&Laane hevder de har funnet en mikroskopimetode for påvisning av borrelia - uten verken å beskrive pasientmaterialet sitt eller sammenligne med andre metoder for verifisering av at det faktisk er borreliabakterier de ser. Luneng kan gjerne forfekte ydmykhet - men har satt tusenvis av pasienter på kostbar og potensielt farlig antibiotikabehandling, til tross for at leger med mer erfaring og fagspesifikk innsikt enn ham selv har gitt dem annen diagnose, og bestrider den fortolkning han benytter i sin diagnostikk. Hvor skråsikkert er ikke dét?

For meg som nevrolog er det en del av hverdagen at det finnes pasienter, ganske mange av dem, med sykdomsbilder vi ikke forstår. Det er en selvfølge at disse må møtes med samme respekt og omsorg som alle andre pasienter, symptomlindring der det er mulig, og åpenhet mtp. mulige årsaksforklaringer.
Men borreliosestriden handler ikke om åpenhet - tvert om handler den om at noen ønsker å binde seg til én spesifikk årsaksforklaring på en lang rekke til dels svært ulike sykdomsbilder, nemlig kronisk borrelioseinfeksjon. Eller, i den senere tid, bartonella og babesia. Dette er ikke åpenhet og undring - men tvert om å låse seg fast og skygge for andre mulige forklaringer.

Det er ikke alltid så greit å måtte svare en fortvilt pasient at "jeg vet ikke". Men dersom man faktisk ikke vet, så er det i hvert fall bedre å være ærlig enn å lansere en forklaring som kanskje virker tiltalende, men som man ikke har grunnlag for. Og ikke minst disse pasientene, som får et "vet ikke"-svar, har et desto større behov for omsorg, trøst og lindring.

Morten Horn, overlege og klinisk stipendiat i nevrologi, OUS/UiO