Natt til 1.9. 2013 ble min kone innlagt med akutt hjerteinfarkt ved sykehuset på Gjøvik. Neste dag ble hun overflyttet til Ullevål. Behandlingen ved begge sykehus var utmerket, men tilbakeføringen til Gjøvik ble annerledes.
Før legevisitten på Oslo universitetssykehus, Ullevål 3.9.fikk vi vite at hun ville få helsebusstransport tilbake til Gjøvik. Men bussavgangen var først kl 14. Dermed ville hun først komme dit ut på ettermiddagen. Under legevisitten ca. kl 1015 foreslo jeg derfor at hun kunne få kjøre med meg. Mitt forslag ble avvist, dels fordi det var i strid med rutinene, dels av sikkerhetsmessige årsaker. Jeg fikk høre at jeg neppe ville fungere både som sjåfør og hjelper hvis noe inntraff. I helsebussen ville dette bli tatt hånd om av medisinsk personell. Jeg bøyde meg for disse argumentene, ikke minst for å unngå konflikt.
Etter ca. 3 1/2 times venting i korridoren fikk min kone gå ut til bussen. Under den vel 2 1/2 times bussreisen via Eidsvoll og Hamar til Moelv fikk hun ingen spørsmål om hvordan hun hadde det. I Moelv var bussturen over, og hun ble kjørt til Gjøvik som eneste passasjer i en vanlig drosje.
Lokalsykehuset
Hun ankom mottakelsen på Sykehuset Innlandet Gjøvik ca. kl 17. Her var det nå kveldsbemanning og stor pågang av øyeblikkelig hjelp-pasienter. Jeg kom dit noen minutter senere etter å ha kjørt via vårt hjemsted i Hov i Land. Vennlige sykepleiere forsøkte å holde vårt humør oppe, mens tiden gikk. Etter 2 1/2 time fikk jeg en kort samtale med vakthavende lege. Jeg forsikret meg om at epikrisepapirene fra Ullevål var kommet frem og jeg informerte om svaret på INR-prøven som var tatt på Ullevål samme morgen og som ikke var kommet med i epikrisen. Etter samtalen med vaktlegen følte jeg meg trygg på at ventetiden snart var over. Derfor valgte jeg å kjøre hjem før nattemørket satte inn. Men det gikk ikke som jeg trodde.
Først kl 2315 var hun på plass i et firesengsrom ved hjerteavdelingen. Det var nå gått ca. 68 timer siden symptomene startet. 13 av disse timene var gått med til overføringen tilbake fra sykepost ved Ullevål til sykepost ved Gjøvik, hvorav ca. ti timers venting og tre timers transport.
I mottakelsen hadde hun fått forsikring om at epikrisepapirene fra Ullevål ville følge henne opp på sykeposten og at hun ville bli hjerteovervåket natten igjennom. Dessverre ble papirene forsinket, og overvåkingen måtte sløyfes pga. for lite overvåkingsutstyr på posten.
For min kone hadde det for lengst gått på humøret og tilliten løs. Hun følte seg utrygg, glemt og nedprioritert, noe som lett går over i mindreverdighetsfølelse. Natten ble nesten søvnløs. Kl 0130 ble hun plutselig tildelt to tabletter. Hun oppfattet ikke hva tablettene gjaldt. Av frykt for feilmedisinering eller dobbeltdosering valgte hun å la tablettene bli på nattbordet. Under legevisitten samme formiddag fikk vi oppklart at det dreide seg om legemidler som skulle ha vært gitt mens hun lå i mottakelsen kvelden før.
På grunn av subfebrilia ble hun liggende et ekstra døgn på Gjøvik. Hun fikk nå mye vennlig oppmerksomhet, og postlegen beklaget den del av miseren som gjaldt Gjøvik. Dette ble også nevnt i epikrisen til fastlegen. 5.9. 2013 fikk jeg lov til å kjøre min kone til vårt hjem, en distanse på 28 km – gratis for Nav.
Denne historien må leses med bakgrunn i at min kone har hatt flere akutte kardiovaskulære episoder forut for hjerteinfarktet.
Jeg har flere nære bekjente i Innlandet som har opplevd lange reiser og ventetider. Min tentative diagnose i dette tilfellet – administrativ systemsvikt – synes oppstått i skjæringspunktet mellom Nav og hjerteavdelingene ved Ullevål og Gjøvik. Noen ansvarlige må ta tak i dette.
