Av de tingene jeg trives med og er (yrkes)stolt av som fastlege: Det er vi som er førstelinjefolkene. Det er litt av et helsekaos der ute, og hver dag ramler noe av det inn på vårt kontor: Deal with it!
For tiden synes jeg dette er en herlig mangfoldig jobb. Denne arbeidsgleden henger sammen med at jeg etter 23 år som kliniker omsider begynner å føle meg kompetent. Dessuten har vi et mirakuløst trivelig arbeidsfellesskap på kontoret vårt.
Det har ikke alltid vært slik. I perioder har jeg mistet helt troen på yrkesvalget. Grunnene til det har nok vært sammensatte. Jeg har anlegg for litt tvisyn. En både god og problematisk egenskap for fastleger. «University of life» gir uansett god og nyttig sideutdanning.
Hvorfor dette yrkesvalget? De tvisynte har ikke så lett for å gi sikre svar. 100 % DERFOR-lege er jeg nok derfor ikke. Med sju leger, to psykologer og to spesialpedagoger innen kretsen av nær familie kan man vel antyde visse føringer.
For å sitere Kristen Gislefoss da sønnen hans Kristian også dukket opp på NRK: «Dette er hans eget valg, så det er ikke påvirket av meg.»
He-he! Verken Faderens eller Sønnens veier er så uransakelige bestandig. Jeg er stolt av det familien min står for.
For ca. åtte-ni år siden fikk jeg stilling ved NTNU som universitetslektor i lege-/pasientkommunikasjon. Det var et lykketreff. Kombinasjonen av 50 % undervisningsstilling, 1 001 trøndere på fastlegelista og de seks beste arbeidskolleger verden kunne gitt meg, gjør at jeg må klype meg i armen. Jeg har uten noen form for tvil hatt griseflaks.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
