Stannard, Cathy
Coupe, Michael
Pickering, Tony
Opioids in non-cancer pain
2. utg. 112 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2013. Pris GBP 20
ISBN 978-0-19-967807-5
Dette er andre utgave av en liten, men viktig bok i serien Oxford Pain Management Library, skrevet av to erfarne klinikere og en nevrofarmakolog. Målgruppen er leger som i sin praksis behandler pasienter med langvarige smertetilstander.
Det var en dramatisk økning i forskrivning av opioide analgetika til «non-cancer pain» i USA for om lag 20 år siden. Dette førte til en epidemi av feilbruk og overdosedødsfall. Dette er bakgrunnen og motivasjonen for boken: Hvordan kan vi i Europa unngå feilene begått i USA og finne en optimal balanse i bruken av opioide analgetika?
Forfatterne gir korte og rimelig oppdaterte oversikter over farmakologi, farmakogenetikk, forskrivningstrender og anbefalt praksis for bruk av opioide analgetika. Andre kapitler omhandler positive effekter, kontraindikasjoner og bivirkninger. De omtaler grundig den erfaring at alle som må bruke opioider for kroniske smerter, blir fysisk avhengige, dvs. at de får abstinensplager og sterke smertegjennombrudd ved brå seponering. Men få utvikler den alvorlige biopsykososiale sykdommen addiksjon, som innebærer endret atferd.
De bruker tre kliniske eksempler på hvor vanskelig dette kan være for allmennleger og spesialister: smerter i nedre del av ryggen, artrosesmerter og nevropatiske smerter. Forfatterne veier for og imot og konkluderer med at ingen av disse tre smertetilstandene er gode indikasjoner for langvarig opioidbehandling.
For pasienter med dårlig smertelindring, mange bivirkninger og uryddig forbruk angis omtrentlige doser ved konvertering til metadon. Racemisk metadon har både MOP-agonistvirkning, som morfin, og en NMDA-antagonistvirkning, som ketamin, og kan derfor gi bedre smertelindring. Metadonkonvertering er krevende og bør i Norge helst være en oppgave for erfarne smertespesialister i et flerfaglig miljø.
Et par feil skjemmer helhetsinntrykket. Det brukes gammel nomenklatur på de ulike opioidreseptorene. Dessverre påstås det at buprenorfin er antagonist mot andre opioide analgetika. Dette er en observasjon fra ikke-reproduserte forsøk med isolerte tarmpreparater fra rotter. Denne misforståelsen fører til at pasienter som bruker buprenorfin i LAR- sammenheng, får beskjed om ikke å ta sin LAR-medisin i forbindelse med operasjoner. Seponering av buprenorfin fører bare til større behov for morfin ved postoperative smerter enn når pasienten får lov til å fortsette med sin buprenorfin før, under og etter en operasjon.
Dette en viktig faktabok om bruk av opioide analgetika i smertemedisin. Den burde oversettes til norsk der de spesifikke, norske sidene ved opioidbehandling kan omtales.
