Gunnarsdotter, Sara
3 ml
Om ett blodprov och ett åtal. 272 s. Stockholm: Läkartidningen Förlag, 2012. Pris SEK 285
ISBN 978-91-978805-7-2
Boken handler om en meget omtalt sak fra Sverige. En anestesilege ble i 2009 brått hentet fra jobb på nyfødtintensivavdelingen ved Astrid Lindgrens barnsjukhus i Stockholm av fire uniformerte politimenn. Hun fikk etter hvert vite at hun var anklaget for å ha drept et døende, prematurt født barn med store hjerneskader med overlegg noen måneder tidligere. Bakgrunnen var et overraskende funn av ekstremt høy konsentrasjon av thiopental i en prøve fra lårvenen til barnet, ved obduksjon tre uker etter dødsfallet. Thiopental, som er et krampedempende narkosemiddel, var ifølge journalen ikke brukt hos dette barnet, men anestesilegen hadde hatt det liggende inne på pasientrommet. Hun og en hjelpepleier hadde pleiet barnet sammenhengende de siste timene mens familien satt rundt.
Boken er basert på saksdokumenter og intervjuer med mange av aktørene. Forfatteren kommer inn på mange temaer knyttet til medisinske, juridiske og etiske spørsmål. Den kan leses som kriminalbok, intensiv kasuistikk, juridisk debattbok eller premissdokument for viktige etiske diskusjoner.
Viktige ingredienser i historien er spørsmål om sannsynlig iatrogen skade tidligere i forløpet og skeptiske, bloggende foreldre. Kollegers manglende journalføring av thiopentalbruk de siste levedagene og manglende reservasjoner hos rettsmedisinere og laboratorium rundt blodprøveverdien problematiseres. Enkelte steder må man klype seg i armen og reflektere over at dette virkelig kunne hende i Skandinavia. Historien illustrerer hvilket stort ansvar man har som lege, kollega, påtalemakt, tilsynsmyndighet og presse når noe går riktig galt rundt en pasient.
Til tross for at leseren holdes fast av en sterk historie med grundig og balansert dokumentasjon, kunne noen grep fra forfatter og forlegger lettet lesbarheten. Jeg savner en innholdsfortegnelse og bedre oppdeling i kapitler og overskrifter. I intervjudelene er det av og til vanskelig å skille ut hva som er sitat, referat og kommentarer. Boken hadde blitt mer lettlest om man hadde hatt en liste over alle aktører og deres roller til oppslag under lesingen. For norske lesere er det noen ganger krevende med svenske forkortelser og institusjoner vi ikke kjenner så godt.
Dette blir imidlertid skjønnhetsfeil i en bok som det er vanskelig å være likegyldig til – historien er skremmende, engasjerende og lærerik.
