Bagchi, Debasis
Preuss, Harry G.
Obesity
Epidemiology, pathophysiology, and prevention. 2. utg. 1 008 s, tab, ill. Oxon: CRC Press, 2012. Pris GBP 108
ISBN 978-1-4398-5425-9
Målgruppen er leger, ernæringsfysiologer og annet klinisk helsepersonell, i tillegg til forskere med spesiell interesse for fedme. Første utgave ble utgitt i 2007 og fikk positiv omtale i New England Journal of Medicine og Journal of the American Medical Association (1, 2). Her anmelder jeg andre utgave, som utkom i 2012.
Boken inneholder 63 enkeltkapitler, inkludert mer enn 20 nye siden første utgave. Kapitlene, som er skrevet av ulike forfattere, har form som korte, selvstendige oversiktsartikler og er gruppert i åtte temaer: innledning (med omtale av forekomsten av fedme og type 2-diabetes), patofysiologi, fedme og relaterte degenerative tilstander, nye konsepter innen medikamentutvikling, sikkerhet ved medikamenter mot fedme, ernæringsmessige og fysiske tilnærminger ved behandling av fedme (dette temaet utgjør halvparten av boken), fedme hos barn og fedmekirurgi. Teksten er løpende illustrert med tabeller og figurer i svart-hvitt.
Grovt sett er boken lettlest, objektiv og balansert, med kapitler som følger en logisk intern struktur. Men det er også svakheter. Innholdet i kapitlene overlapper en del – for eksempel omtales forekomsten av fedme en rekke steder. Boken favner vidt, noe som gjør det krevende å dekke hvert tema fyllestgjørende. Forfatternes anekdoter og erfaringer kan representere viktig kunnskap, men kunne i mange tilfeller vært erstattet med, eller ledsaget av, henvisning til fagfellevurdert litteratur og eksisterende, relevante systematiske oversiktsartikler. Likeledes kunne man i flere av de mer klinisk orienterte kapitlene gjerne ha sett flere henvisninger til publiserte retningslinjer og konsensusuttalelser. Generelt kunne man kanskje ønsket seg flere nye referanser i denne andre utgaven. Enkelte kapitler er ikke korrekturlest godt nok, slik at misforståelser oppstår: Det angis at pasienter blir «admitted», dvs. innlagt i sykehus, som ledd i rutineoppfølgingen etter fedmekirurgi, men slike kontroller skjer poliklinisk. Enkelte vinklinger er tvilsomme og passer i hvert fall ikke norske forhold: Forfatterne hevder at individuelle kostråd er ren gjetning så lenge man ikke utfører en rekke biokjemiske analyser som etter min kjennskap har uklar verdi i rutinesammenheng.
Boken kan gi en god innføring i mange sentrale emner knyttet til fedme, men jeg synes kvaliteten er for variabel til å gi den en klar anbefaling. Den er kanskje mest aktuell for dem som er interessert i ulike ernæringstilskudd, siden dette temaet er viet størst plass.
