Det er flott at Tidsskriftet har en anmeldelse av denne nydelige, viktige boken (1). Og anmeldelsen begynner bra. Så går artikkelforfatteren rett i fella. Tor K. Larsen sier: «Flere gjentar en feilaktig påstand om at man i psykiatrien hevder at man ikke kan bli frisk av psykoselidelser. Det er ikke korrekt: Mange studier viser at opptil 30 % av de med alvorlig psykose har et svært godt forløp – et viktig faktum som ikke må glemmes, særlig fordi det er lett å miste håpet både som pasient, pårørende og behandler når lidelsestrykket er som verst.»
Det forundrer meg at Larsen hevder at påstanden han kritiserer, ikke er korrekt. Atter en gang forsøker en fagperson å beskrive en subjektiv erfaring inn i en «objektiv» forståelsesramme. Nok en gang er «forskning viser»-retorikken viktigere enn å lytte til historien som blir fortalt. Mange av oss som har pasienterfaringer fra psykisk helsevern, er vant til at dette er måten fagfolk avviser oss på. Jeg er så inderlig lei av det, og jeg lurer på hva som skal til for at denne måten å slå fast egne sannheter på, skal opphøre.
Jeg tror kvinnene som delte sine historier i dag godt vet hva forskningen viser. Jeg kjenner flere av disse psykoseerfarerne og vet at de har større innsikt i psykoser og oversikt over tilgjengelig forskning på feltet enn mange fagfolk. Det er ikke sikkert de kjente til de gode prognosene den gangen de selv fikk dårlige erfaringer i møtet med psykisk helsevern. Jeg tipper at mange av dem kunne trengt å høre «Dette kommer til å gå bra» i møtet med fagfolk – i stedet for variasjoner over følgende temaer: «Du har en alvorlig, kronisk sinnslidelse.» «All forskning viser at det er farlig for hjernen at vi ikke behandler din psykose med antipsykotisk medisin.» «Disse medisinene må du stå på resten av livet.» «Du har en sykdom i hjernen.»
Jeg skulle ønske at mytene om psykoser var et tilbakelagt stadium i psykisk helsearbeid anno 2013. Det er ikke psykosene som er problemet. Det er måten fagfolk møter mennesker på, som er feltets største utfordring.
