I min anmeldelse av boken Drøm i våken tilstand har jeg tilstrebet en positiv lesning: Det er viktig at personer som lever med psykoser forteller om sine opplevelser. Samtidig er det et faktum at flertallet av de som rammes av psykoselidelser, får store problemer med å leve et godt liv. Mange har kroniske symptomer, sosiale og økonomiske vansker, og flertallet blir uføretrygdede. Vi regner med at 30 % har rusproblemer, få gifter seg, og nesten ingen blir foreldre. Belastningen er ofte stor for pårørende.
Jeg deler ikke Merete Nessets ideer om at det objektive blikket ikke er viktig i denne sammenhengen. Tvert imot mener jeg at fagpersoner må kjenne til resultater fra oppfølgingsstudier slik at behandlingen blir realistisk. De fleste pasientene er i behov av perioder med innleggelser, medikamentell behandling og rehabiliteringstiltak relatert til økonomi, bolig og arbeid.
Dersom man benekter at psykose er alvorlige sykdommer, øker risikoen for at de som er syke får dårlig behandling. Det store paradokset er at mange med psykoser ikke selv forstår at de er syke. Dette innebærer et etisk imperativ for behandlingsapparatet: Det er vi som må stå på barrikadene for pasientene og sørge for at de får skikkelig behandling.
