Jeg viser til innlegg av tidligere leder av Rådet for legeetikk, Trond Markestad, som på vegne av rådet har gitt sin forutsigbare støtte til Aavitslands språkbruk i den offentlige og nettbaserte debatten om flåttbårne sykdommer. Hvordan rådet mener at kronisk syke mennesker skal få tillit til det norske helsevesenet og legene når de får beskjed om at de ifølge alle analyser og undersøkelse som er gjort, i beste fall får en MS/ME-diagnose uten noen behandling, og i verste fall blir henvist til psykiatrien, og dette blir støttet opp av Aavitsland med uttalelse om at det er en internettepidemi (les: de er hypokondere), er vanskelig å forstå for en uten legeutdanning. Når Aavitsland i tillegg angriper de som kan bidra til å forbedre diagnoseverktøyene for å finne årsaken til at pasienten er syk, i stedet for å bidra til at denne bortgjemte og stigmatiserte pasientgruppen blir forskningsmidler til del som kan skape et håp om at de blir tatt på alvor. Når Sørlandet sykehus får forskningsmidler for å unngå overdiagnostisering og overbehandling, så er det et hån mot de kronisk syke som ikke får noen av delene i Norge. Det mest positive i så henseende er at bevilgningen bare var på 10 millioner så vi kunne se at tidligere helseminister tok de flåttbårne sykdommer på alvor. Det foreligger så langt ingen internasjonal godkjent forskningsrapport som viser virkningen av langsiktig antibiotikabehandling ved kroniske infeksjonssykdommer (det handler om mye mer enn borreliose). Det betyr at det heller ikke foreligger noen tilsvarende rapport om at det ikke virker. Det foreligger derimot en rekke positive pasienthistorier som burde interessere Rådet, Helsetilsynet og ikke minst legene i å bidra til at helsemyndighetene tar denne pasientgruppen på alvor i stedet for å late som om de ikke eksisterer.

Hvor er etikken i at de i stedet opplever at de blir motarbeidet av nevnte lege med støtte av både Rådet og Helsetilsynet? Hva er videre etikken i at leger som følger sitt legekall og det som burde være grunnmuren i enhver leges møte med pasienten, blir frattat sin legeautorisasjon hvis de står frem og ellers arbeider i det stille for å beholde denne? Hvor er etikken i at kronisk syke mennesker må dra til utlandet eller de oppsøker seriøse og useriøse alternativer for å få hjelp? Så langt har det offisielle Helse-Norge bidratt lite og ingenting med å bistå denne utsatte pasientgruppen.

Opprett et nytt og fordomsfritt miljø til å forske på diagnoseverktøy og behandling av de kroniske sykdommenene i samarbeid med de som har drevet både forskning og behandling i andre land i mange år. Det gavner etikken, pasientene, legene og dagens urettferdighet.