Trond J. Markestad (f. 1945) er professor i pediatri ved Universitetet i Bergen og leder i Rådet for legeetikk i Den norske legeforening.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: trond.markestad@helse-bergen.no
Rådet for legeetikk
Den norske legeforening
Mange som stiller seriøse spørsmål og fremsetter påstander som er faglig begrunnet møter en arrogant, respektløs holdningen fra enkelte, men heldigvis få leger. Spesielt har leger med fagområdet innen epidemiologi, pediatri og patologi vist umodne oppførsel i forbindelse med bruk av sosiale medier.
Tilbakemeldinger på seriøse innlegg fremsatt av personer med faglig tyngde er blitt møtt med f.eks:
"Orker vi mer (navn) nå?"
"Også vår gamle venninne (navn) ønsker sine ti minutters berømmelse".
"Hadde det ikke vært et alvorlig tema, kunne det vært morsomt".
Flere leger og andre som stiller spørsmål eller som publiserer innlegg som ikke er i tråd med disse "mobbe-legenes" egne synspunkter blir forsøkt latterligjort og "nøytralisert" ved å få slengt "konspirasjonsteoretikere" etter seg.
Et kjent tilleggsproblem er at noen leger har tette forbindelser med populære bloggere som da publiserer legenes egne synspunkter under bloggerens navn. Der risikerer de som ikke har de samme meninger som "mobbe-legene" å bli hengt ut ved navn og med meget usaklige og personlig sårende uttalelser.
I den offentlige debatten om flåttbårne sykdommer har tidligere smittevernsjef Aavitsland overskredet flere av de etiske grensene som er beskrevet i denne artikkelen, bl.a fjerndiagostikk av en navngitt person i media, forsøk på latterliggjøring og anmeldelse av seriøse aktører med et annet syn på analyseverktøy og behandling enn han selv har (Lundeng m.fl. og 2 pensjonerte professorer på Blindern), og ikke minst stigmatisering av en stor gruppe kronisk syke mennesker, som fra før sliter med å bli trodd i det norske helsevesen, i familie, venner, og i arbeidslivet. I en klage til legeetisk råd har han fått medhold i at han kan bruke sterke virkemidler i den opphetete debatten som råder på dette området. Det greier ikke jeg å lese på en annen måte enn at leger kan overskride de etiske grensene når de ikke greier å nå frem med saklige kommentarer i debatten. Hva er da hensikten med de etiske retningslinjene? Er det da så rart at tilliten til norsk helsevesen er nedadgående og at kronisk syke mennesker søker alternativer som tar de på alvor? Det er ille nok at kompetansen på flåttbårne sykdommer er på et tilnærmet 0-nivå i Norge etter at de legene som har tatt pasientene på alvor er blitt fratatt lisensen og dermed forhindret en videre behandling i Norge for de pasientene som med egne midler har hatt en selvopplevd positiv utvikling av sykdommen. Stigmatisering og mobbing av kronisk syke mennesker er skammelig og burde forlengst vært imøtegått av Den norske legeforening, etisk råd og Helsedirektoratet i et forsøk på å gjenreise tilliten til denne bortgjemte pasientgruppen. Når det ikke skjer, vil vi tro at lojaliteten til egne medlemmer er større enn ansvaret for å ta pasientene på alvor. At det utvikler sinne og fronter bør ikke forundre noen.
Jan Nystrøm mener at Aavitsland har brutt flere regler i Etisk regler for leger i sine debattinnlegg om flåttsykdom. Rådet har vurdert uttalelsene som klagene mot Aavitsland bygget på, og mener at han ikke har brutt etikkreglene. Han har anerkjent at dette er syke mennesker, han har ikke stilt noen diagnoser eller kommentert enkeltpersoner som ikke selv har stått frem med sterke meninger, og det faglige innholdet oppfatter rådet som saklig.
Rådet oppfordrer leger til å delta i offentlige debatter. Dette er særlig viktig, og i tråd med Etiske regler for leger kapittel I, §11 (1), når leger ut fra sine forutsetninger mener at medieoppslag kan skape unødig frykt og fare for at syke mennesker utsetter seg for behandling som ikke er anerkjent og kan føre til alvorlige bivirkninger. Rådet mener også at det er akseptabelt for leger å bruke et spisset språk, ikke minst i kommentarer til medieoppslag der det er brukt kraftige språklige virkemidler, som i denne saken. Ytringsfrihet er en svært sentral verdi i vårt demokrati, og Rådet ønsker ikke å bidra til å innskrenke den. Derfor mener Rådet at legers ytringer må bryte alvorlig med de formkrav som våre Etiske regler beskriver, for at Rådet skal gi leger kritikk. I den aktuelle saken mener Rådet at disse ytringene ikke når en slik grense.
Litteratur
1. Den norske legeforening. Etiske regler for leger. http://legeforeningen.no/Om-Legeforeningen/Organisasjonen/Rad-og-utvalg/Organisasjonspolitiske-utvalg/etikk/etiske-regler-for-leger/ (03.01.2014).
Jeg viser til innlegg av tidligere leder av Rådet for legeetikk, Trond Markestad, som på vegne av rådet har gitt sin forutsigbare støtte til Aavitslands språkbruk i den offentlige og nettbaserte debatten om flåttbårne sykdommer. Hvordan rådet mener at kronisk syke mennesker skal få tillit til det norske helsevesenet og legene når de får beskjed om at de ifølge alle analyser og undersøkelse som er gjort, i beste fall får en MS/ME-diagnose uten noen behandling, og i verste fall blir henvist til psykiatrien, og dette blir støttet opp av Aavitsland med uttalelse om at det er en internettepidemi (les: de er hypokondere), er vanskelig å forstå for en uten legeutdanning. Når Aavitsland i tillegg angriper de som kan bidra til å forbedre diagnoseverktøyene for å finne årsaken til at pasienten er syk, i stedet for å bidra til at denne bortgjemte og stigmatiserte pasientgruppen blir forskningsmidler til del som kan skape et håp om at de blir tatt på alvor. Når Sørlandet sykehus får forskningsmidler for å unngå overdiagnostisering og overbehandling, så er det et hån mot de kronisk syke som ikke får noen av delene i Norge. Det mest positive i så henseende er at bevilgningen bare var på 10 millioner så vi kunne se at tidligere helseminister tok de flåttbårne sykdommer på alvor. Det foreligger så langt ingen internasjonal godkjent forskningsrapport som viser virkningen av langsiktig antibiotikabehandling ved kroniske infeksjonssykdommer (det handler om mye mer enn borreliose). Det betyr at det heller ikke foreligger noen tilsvarende rapport om at det ikke virker. Det foreligger derimot en rekke positive pasienthistorier som burde interessere Rådet, Helsetilsynet og ikke minst legene i å bidra til at helsemyndighetene tar denne pasientgruppen på alvor i stedet for å late som om de ikke eksisterer.
Hvor er etikken i at de i stedet opplever at de blir motarbeidet av nevnte lege med støtte av både Rådet og Helsetilsynet? Hva er videre etikken i at leger som følger sitt legekall og det som burde være grunnmuren i enhver leges møte med pasienten, blir frattat sin legeautorisasjon hvis de står frem og ellers arbeider i det stille for å beholde denne? Hvor er etikken i at kronisk syke mennesker må dra til utlandet eller de oppsøker seriøse og useriøse alternativer for å få hjelp? Så langt har det offisielle Helse-Norge bidratt lite og ingenting med å bistå denne utsatte pasientgruppen.
Opprett et nytt og fordomsfritt miljø til å forske på diagnoseverktøy og behandling av de kroniske sykdommenene i samarbeid med de som har drevet både forskning og behandling i andre land i mange år. Det gavner etikken, pasientene, legene og dagens urettferdighet.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer