I den offentlige debatten om flåttbårne sykdommer har tidligere smittevernsjef Aavitsland overskredet flere av de etiske grensene som er beskrevet i denne artikkelen, bl.a fjerndiagostikk av en navngitt person i media, forsøk på latterliggjøring og anmeldelse av seriøse aktører med et annet syn på analyseverktøy og behandling enn han selv har (Lundeng m.fl. og 2 pensjonerte professorer på Blindern), og ikke minst stigmatisering av en stor gruppe kronisk syke mennesker, som fra før sliter med å bli trodd i det norske helsevesen, i familie, venner, og i arbeidslivet. I en klage til legeetisk råd har han fått medhold i at han kan bruke sterke virkemidler i den opphetete debatten som råder på dette området. Det greier ikke jeg å lese på en annen måte enn at leger kan overskride de etiske grensene når de ikke greier å nå frem med saklige kommentarer i debatten. Hva er da hensikten med de etiske retningslinjene? Er det da så rart at tilliten til norsk helsevesen er nedadgående og at kronisk syke mennesker søker alternativer som tar de på alvor? Det er ille nok at kompetansen på flåttbårne sykdommer er på et tilnærmet 0-nivå i Norge etter at de legene som har tatt pasientene på alvor er blitt fratatt lisensen og dermed forhindret en videre behandling i Norge for de pasientene som med egne midler har hatt en selvopplevd positiv utvikling av sykdommen. Stigmatisering og mobbing av kronisk syke mennesker er skammelig og burde forlengst vært imøtegått av Den norske legeforening, etisk råd og Helsedirektoratet i et forsøk på å gjenreise tilliten til denne bortgjemte pasientgruppen. Når det ikke skjer, vil vi tro at lojaliteten til egne medlemmer er større enn ansvaret for å ta pasientene på alvor. At det utvikler sinne og fronter bør ikke forundre noen.