Zahid, Wasim
På liv og død
En leges bekjennelser. 223 s. Oslo: Kagge forlag, 2013. Pris NOK 349
ISBN 978-82-489-1347-4
Forfatteren er 38 år og har jobbet som legevaktlege, fastlege og er nå lege i spesialisering i kardiologi. Han er svært aktiv i sosiale medier, kjent som #twitterlegen og #mediquiz. Wasim Zahid, som er av pakistansk bakgrunn, har skrevet en forbilledlig åpen og ærlig beretning om hvordan legeyrket oppleves fra innsiden. Undertittelen er av den litt sexy sorten: En leges bekjennelser. Boken handler mer om utfordringer og dilemmaer ved forskjellige pasientmøter – faglige, etiske og følelsesmessige.
Vi møter hjertestans hos ung fotballspiller, pasienter med uhelbredelige sykdommer, krevende kommunikasjon med psykiatriske pasienter, og til og med Churg-Strauss’ myokarditt (!). Flere av de 18 kapitlene er medisinske detektivhistorier, man aner #mediquiz bak dette. Det faglige er nok noe komplisert for dem uten medisinske forkunnskaper, men gir passe krydder for medisinstudenter og unge leger.
Beskrivelsen av de etiske dilemmaene er noe av det beste ved denne ganske lettleste boken. Hvor lenge bør man holde på med livsforlengende behandling hos eldre? Hva gjør fastlegen med taushetsplikten når han/hun har motstridende opplysninger fra flere pasienter om en spesiell pasient? Hva med jenta under seksuell lavalder som vil ha p-piller? Hva med pasienten med uhelbredelig kreft som søker kostbar alternativ behandling? Jeg aner hos Wasim Zahid en mer fordomsfri holdning til seksualitet og religiøsitet enn mange etnisk norske leger ville hatt…
At forfatteren er så ærlig på egen tvil og usikkerhet, er forbilledlig. Det er følelsesmessig krevende å jobbe som lege. Ikke minst hvis man ønsker å gi god følelsesmessig støtte til pasientene. Fra forskning vet vi at mange leger er sårbare og samvittighetsfulle. Det skaper kanskje empatiske og gode leger, men kan samtidig føre til utbrenthet.
I forordet beskrives det å være lege som en emosjonell berg-og-dal-bane: «Man opplever triumfer, lykke og eufori, men også sorg, skuffelse og tap.» Dette er nok farget av forfatterens relativt unge alder. Flere leger har skrevet memoarer, men sjelden før de fyller 40. Likevel er dette ungdommelige, frimodige og ærlige noe av det sjarmerende ved boken. Den har et spesielt budskap til våre unge i faget. Det er lov å føle seg usikker og frustrert i møte med vanskelige pasienter, samtidig er det greit å kjenne en berusende glede når behandlingen lykkes. Sykdomsforløp er ofte ikke etter læreboken. En helhetlig biopsykososial forståelse og god kommunikasjon er nødvendig for å lykkes.
Som ung student leste jeg en liknende legeberetning som gjorde et sterkt og inspirerende inntrykk på meg. Denne boken anbefales – spesielt til medisinstudenter og unge leger.
