Rennie, Janet M.
Kendall, Giles
A manual of neonatal intensive care
5.utg. 406 s, tab, ill. Oxon: CRC Press, 2013. Pris BGP 23
ISBN 978-0-340-92771-7
Denne boken brukes av leger i spesialisering og nyfødtsykepleiere i England og er rettet mot disse. Førsteforfatteren er vel kjent blant norske nyfødtleger som redaktør for Roberton’s Textbook of Neonatology, et godt ansett referanse- og oppslagsverk. Begge forfatterne er ansatt ved University College London Hospitals. Det er ingen medforfattere til noen av kapitlene.
Utfordringen ved en slik tilnærming, som tegner seg ganske tydelig når man leser, er at det er få av oss gitt å være helt oppdatert på de mange ulike feltene i nyfødtmedisinen. Ganske mange av kapitlene har derfor et utdatert referanseapparat. Eksempel: I et kapittel på kun to sider om genetiske sykdommer anbefales Smith’s Recognizable patterns of human malformation i 1997-utgave, ennskjønt det faktisk kom nye utgaver både i 2006 og 2013. De opplysningene og anbefalingene som gis, er dessverre flere steder preget og hemmet av denne, i hvert fall delvise, utdateringen.
Når en bok har ordet «manual» i tittelen, forventer jeg at den er organisert på en slik måte at det er lett å finne frem til informasjon. Stikkordene blir «lommeformat, didaktisk gjennomtenkt og lett tilgjengelig». Når målgruppen i stor grad er travle utdanningskandidater, er det problematisk at selv ganske sentrale terapeutiske poenger først kommer frem når man leser hele det aktuelle kapitlet fra begynnelse til slutt.
Det er mange oversiktlige og nyttige tabeller, men hvorfor har man valgt det typografiske grepet å sette disse med typer som er mindre og klart blekere, og derfor vanskeligere å se, enn hovedteksten? Når det i tillegg er få og i og for seg ikke spesielt nyttige illustrasjoner, synes jeg man bommer på målgruppen. Eksempel: Part 5 om prosedyrer og komplikasjoner inneholder kun én eneste figur, en barnefot med markering av hvor det er riktig å stikke når man skal ta kapillære blodprøver. Hvorfor denne figuren er valgt fremfor en rekke andre man kunne hatt større nytte av, er gåtefullt.
Jeg tror A manual of neonatal intensive care kan fungere bedre som en første lærebok for introduksjon til nyfødtmedisinen. Har man tid og anledning til å sette seg ned og lese hvert kapittel i ro og fred fra begynnelse til slutt, har man utvilsomt fått med seg mye kunnskap når man kommer til siste side. Da er man rede til å lese hele «Roberton», som for øvrig oppgis under overskriften «Further reading» etter mange av kapitlene. Som manual kan jeg ikke anbefale den til yngre kolleger.
