Veggeland, Noralv
Reformer i norsk helsevesen
Veier videre. 272 s, tab, ill. Trondheim: Akademika forlag, 2013. Pris NOK 345
ISBN 978-82-321-0291-4
Her leverer professor Noralv Veggeland (red.) og et knippe av landets fremste samfunnsforskere og helsetjenesteforskere en verdifull intellektuell tjeneste i den spente helsepolitiske situasjonen vi befinner oss i. De henvender seg til ansvarlige politikere, ledere og byråkrater og til fagforeninger, fagfolk, studenter og forskere. Dette bør være obligatorisk lesning også for seriøse journalister og helsetjenesteaktivister.
De forskjellige kapitlene opplyser sentrale temaer i helsereformene og viser hele veien linjene til historien her hjemme – hvor de «nye ideene» er importert fra, i hvilken ideologisk kontekst de er oppstått og hvilke erfaringer man har gjort med tilsvarende ideer og reformer andre steder i verden. Alt dette er det nødvendig for oss å vite mer om.
Forskere på dette nivået stiller høye krav til sin faglige integritet, desto sterkere virker det når deres konklusjoner griper inn i de politiske debattene. Det mest oppsiktsvekkende i denne utgivelsen er kanskje at professor Bjarne Jensen viser hvordan planleggingen av både foretaksreformen og samhandlingsreformen var uansvarlig lemfeldig og at den økonomiske argumentasjonen reformene ble solgt inn med politisk, viser seg å være falsk.
Det er også foruroligende når professor Veggeland viser hvilke uoverkommelige problemer som ligger latent i samhandlingsreformen, og hvordan disse problemene, når de har kommet til overflaten, har tvunget myndighetene i andre land til å reversere tilsvarende reformer. Når dr. Tor Helge Pedersen viser hvordan sykehusovergripende divisjoner heller ikke ser ut til å fungere andre steder i verden, er det også verdt å merke seg.
I et ambisiøst avslutningskapittel, Morgendagens klinikk, stiller professor Ole Berg de «reduksjonistiske» vitenskapstradisjonene – hvor kontekstuavhengighet er et ideal – opp mot den «systemorienterte» tilnærmingen til kunnskap og forståelse. Med forfatterens forbehold i mente er dette stimulerende og utfordrende lesning. Selv om den reduksjonistiske tilnærmingen har gitt fantastiske resultater innen medisin og teknologi, er selve legevitenskapen systemorientert, kontekstorientert og prosessorientert av natur. Dette gjelder også politikk, økonomi, ledelse og samarbeid.
En prosessorientert systemforståelse er mer avansert fordi den kan involvere reduksjonistisk tilnærming, mens reduksjonistisk mål- og resultatstyring ignorerer prosessforståelse og kontekstforståelse og avskjærer seg dermed fra systemforståelse – og følgelig fra positiv kontroll. Slike moderne forestillinger blir viktige når helsearbeidere må forsvare sin faglige integritet mot industrialiseringen av helsesektoren.
