Gunhild Garmo Hov og medarbeidere prøver å gi inntrykk av at jeg er upresis og kommer med misvisende uttalelser.
Jeg støtter deres oppfordring om å skille mellom «ikke-invasiv prenatal testing» og «ikke-invasiv prenatal diagnostikk». Selv brukte jeg «ikke-invasiv prenatal diagnostisk test» om den konkrete diagnostiske testen som Universitetssykehuset Nord-Norge har søkt Helsedirektoratet om å få bruke. I lederen diskuterer jeg også muligheten av å bruke metoden til andre diagnostiske tester.
Videre mener Hov og medarbeidere at det er misvisende å hevde at ikke-invasiv prenatal testing ikke vil redusere risikoen, som forespeilt. Deres kommentar viser at de forutsetter det som skal vises, altså et såkalt petitio principii, en slutningsfeil. De hevder at dersom «man i stedet [for KUB] tilbyr NIPT til de samme kvinnene, vil man få langt færre med positivt testresultat» og at det «er således «uetisk» å avvise NIPT til dette formålet». Ett av poengene i lederen er at vi (ennå) ikke kjenner de prediktive verdiene til NIPT og derfor ikke kan fastslå, slik som Hov og medarbeidere gjør, at «behovet for risikabel, invasiv testing vil bli mindre, og antallet friske fostre som skades som følge av diagnostikken vil reduseres». Det er derfor man har bedt Kunnskapssenteret om en fullstendig metodevurdering, slik jeg skriver i lederen.
Det er selvsagt viktig å klargjøre terminologien og unngå slutningsfeil, men i lederen forsøker jeg å sette søkelyset på de etiske utfordringene. Vi må ikke bli så opptatt av å gjøre tingene rett at vi glemmer å spørre oss selv om vi gjør de rette tingene.
Hov og medarbeidere er også redde for en åpen diskusjon om hvorfor vi skal søke (og fjerne) fostre med Downs syndrom. Den beslutningen ble tatt for 30 år siden, hevder de. Men de husker begrunnelsen? Er den gyldig for «en ny og bedre teknologi»? Har vi gode argumenter, har vi ingenting å frykte. Da tør vi diskutere både test og formål.
