Old Drupal 7 Site

Afasi – når systemet svikter minst like mye som språket

Frank Becker Om forfatteren

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Trine Bathen
Om forfatteren

I kommentarartikkelen Afasi – når systemet svikter minst like mye som språket (1) belyser forfatteren hvordan systemet hindrer afatikere å få den hjelpen de trenger og som nasjonale retningslinjer anbefaler at de skal ha. Dette må tas tak i av ansvarlige myndigheter.

Litteratur

1. Becker F. Afasi – når systemet svikter minst like mye som språket. Tidsskr Nor Legeforen 2014: e-publisert 14.2.2014.

Martin Brierley
Om forfatteren

Problemet som forfatteren tar opp i denne artikkelen (1) er dessverre ikke begrenset til kun afasi og hjerneslag. Ikke bare slagpasienter får afasi, men også bl.a. pasienter med hodeskader og nevrodegenerative sykdommer (2). Sykdommer og skader i sentralnervesystemet kan dessuten gi dysartri og dysfagi, som logopeder også behandler (3).

De som lever med afasi utgjør dermed kun en andel av det totale antallet voksne personer med ervervede skader og behov for logoped, og for noen grupper haster det kanskje enda mer med å få tilstrekkelig intensiv og kontinuerlig oppfølging enn for dem med afasi alene.

Helsevesenet må ha totalansvaret for oppfølging av alle med ervervede skader, slik at tilbudets kontinuitet og pasientens verdighet sikres.

Litteratur

1. Becker F. Afasi - når systemet svikter minst like mye som språket. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 390-1.

2. Hinckley JJ, Bartels-Tobin L. Assessment of Aphasia. I: Johnson og Jacobson: Medical Speech-Language Pathology. Thieme 2007.

3. Apel K et al. Scope of practice in Speech-Language Pathology. ASHA 2007.

Frank Becker
Om forfatteren

F. Becker svarer:

Det er riktig at det er flere pasientgrupper som rammes av afasi enn slagpasienter, og at det er flere pasienter enn dem med afasi som har behov for logoped. For dette innlegget valgte jeg slagpasienter med afasi fordi denne gruppen godt illustrerer problemene med det todelte ansvaret og fordi det eksisterer retningslinjer med klare anbefalinger på dette feltet.

Jeg har også ellers mottatt en rekke tilbakemeldinger, hvorav de fleste støtter mitt forslag om at alt ansvar for språk- og kommunikasjonsvansker hos voksne med ervervet hjerneskade bør overføres til helsesektoren. Det vil bli interessant å se om myndighetene etter hvert klarer å ta situasjonen innover seg. Fra min side skal det ikke mangle på gjentatte påminnelser også fremover. Om overordnede myndigheter innenfor utdannings- og helsesektoren i det minste hadde klart å drøfte problemene med hverandre, hadde man kommet et stykke på vei.