Myskja, Audun
Hjertet mitt har ikke demens
226 s. Oslo: Cappelen Damm, 2013. Pris NOK 329
ISBN 978-82-02-42190-8
Boken er ingen ren fagbok, men henvender seg til pårørende og helsearbeidere som bruker tid i hverdagen sammen med demenssyke – altså en relativ stor leserskare.
Forfatteren er allmennmedisiner og kjent innen demensfeltet for blant annet sine musikalske tilnærminger i tverrfaglig miljøbehandling av eldre med demens. Han har undersøkt mer spesifikt om hvordan en melodi kan frembringe gode minner og opplevelser, i tillegg til at ved å delta i sang kan livskvaliteten øke hos en person som ellers ikke er dyktig på å si hva han eller hun føler. Sangteknikken blir omtalt som melodisk intonasjonsterapi og er nok lite kjent i fagmiljøet, så det er betimelig at det blir forklart med pasienteksempler.
I begynnelsen er det en god oversikt over hva det vil si å ha en demenssykdom. Oversikten er skrevet på en folkelig måte uten mange fremmedord og faglig sjargong. Det kommer også tydelig frem at forfatteren brenner for demenssaken, og det er lett å la seg inspirere av hvordan han setter pasienten i høysetet. Det proklameres at helsepersonell på sykehus, institusjoner og sykehjem skal være til stede for den demenssyke, ikke omvendt. Forfatteren anvender ikke ordet dement, på grunn av den negative assosiasjonen å være uten sinn. Dessverre er dette blitt oversett på baksiden av omslaget.
Forfatteren sper rikelig på med filosofiske antagelser om hvordan det er å leve med en demenssykdom. Noen betraktninger er litt tendensiøse, og boken kunne vært tjent med å være mer sober på dette området for å unngå å bli oppfattet som belærende. Alle som arbeider på sykehjem, bør lese kapitlene seks til ni. Her er bokens styrke. Myskja formidler med klar tale til pårørende og ufaglærte om hvordan vanskelig atferd kan håndteres i en stresset situasjon. Tenk enkelt, tenk praktisk. Han illustrerer godt med flere huskelister og eksempler fra virkeligheten.
Det er en pågående debatt i forskningsmiljøene om hvorvidt demens kan forebygges eller ikke. Det er ennå ikke avklart om vi kan spise oss til sans og samling. Konkrete kostråd og detaljerte oppskrifter til frokost, lunsj og middag virker her feilplassert og oppleves partisk til om det kan ha en preventiv virkning på utviklingen av demens.
Alt i alt kan jeg anbefale boken varmt til alle som ønsker å få praktiske tips fra en engasjert forfatter om hva som kan hjelpe personer med demens og deres nærmeste.
