Benjamin, Ruha
People’s science
Bodies and rights on the stem cell frontier. 272 s, ill. Stanford, CA: Stanford University Press, 2013. Pris USD 25
ISBN 978-0-8047-8297-5
Husker du de etiske debattene om stamcelleforskning i Norge på begynnelsen av 2000-tallet? Det var for eller mot å bruke spirer til menneskelig liv til forskningsformål. I 2001 arrangeres sågar en «Lekfolkskonferanse» hvor representanter for folket får uttale seg. De er positive til slik forskning, men daværende helseminister Høybråten holder fast på en restriktiv bioteknologilov.
Norge speiler debatten i USA på denne tiden. I 2001 holder president Bush en tale til folket hvor han slår fast at det ikke finnes noe slikt som et overtallig befruktet egg. Ergo vil han ikke støtte embryonal stamcelleforskning med offentlige forskningsmidler. I California mobiliserer man mot Bush, og grunnlaget for en gigantisk forskningssatsing på stamceller legges. «California’s Proposition 71» blir i 2004 stemt gjennom av folket – en satsing som skal gi stamcelleforskningen frie tøyler og 295 millioner dollar i året.
Dette er utgangspunktet for Ruha Benjamins bok. Men boken handler ikke om etikken rundt å bruke menneskelige embryoer til forskningsformål. Den handler nettopp om hvorfor denne etiske diskusjonen ikke er viktig. Kampen om stamcelleforskningen er nemlig en maktkamp forkledd som en etikkdebatt, ifølge Benjamin. Parallelt med at stamcelleinitiativet i California får flertall i 2004 blir et lovforslag som skal utvide vanlige folks rett til helsehjelp, nedstemt. Hvordan kan det ha seg at «folket» ville ha ekstremt dyr og usikker forskning som kanskje ikke kommer dem til gode, mens man sier nei til et dekkende helsetilbud?
På de neste 200 sidene følger forfatteren pengene, politikerne og ikke minst pasientorganisasjonene. Gradvis avdekker hun at det «folket» som angivelig ville ha stamcelleforskning, ikke representerer hele folket. Verken funksjonshemmede, fattige, etniske minoriteter, kvinner i assistert befruktning eller en rekke andre grupperinger er tatt tilstrekkelig hensyn til. Benjamin er ikke motstander av stamcelleforskning på etisk eller religiøst grunnlag, men hun betviler at stamcelleforskningen udelt representerer «the common good». Skal man utvikle forskning for folket, må man starte med å erkjenne at folket består av ulike grupper, med til dels motstridende interesser.
Ruha Benjamin ønsker vitenskap for folket, alle deler av folket. Folket kommer neppe til å lese hennes bok, til det er hennes vitenskapssosiologi for utilgjengelig. Men for leger som både interesser seg for stamcelleforskning og ikke minst for forholdet mellom forskning og samfunn, er det innsikt å hente her.
